Oslo Vestbanestasjon

Hovedinngangen er i dag mot Rådhusplassen, den tids Pipervikbrygga. Området var svært ulik dagens bysituasjon. Pipervika hadde et fattigslig preg, og pipervikstranda fungerte som søppeldynge for byens beboere.

Arkitekten Bulls løsning, som var ganske utradisjonell for en stasjonsbygning, var å legge hovedbygningen skråstilt i hjørnet av tomten og to sidefløyer langs de to gatene. Denne plasseringen gav lik tilgang på de ulike sporene som ankom Vestbanehallen. Dette gav også en god utnyttelse av sporområdet, hvor lokstall og verkstedbygninger kunne plasseres videre langs de to sidefløyene.

I et forprosjekt, av den norsk-tyske arkitekten Wilhelm von Hanno, ble det foreslått at bygningen ble plassert langs en av gatene, og ikke diagonalt slik den gjør i dag.

Bygningen er reist i pusset teglstein, med et nyromansk stiluttrykk. Flere historiske stilarter kommer frem i uttrykket, og bygningen er en god representant for historismen. Bygningen består av tre deler, en hovedbygning skråstilt i midten og to sidefløyer langs gatene med valmet tak.

Hovedfasaden er utformet med to tårn, og mellom tårnene er det tre rundbuende åpninger. Etasjebåndet på fløyene går videre over som etasjebånd på tårnene, men stopper ved hovedfasaden. Begge fløyene langs gaten har buede vinduer med enkel ornamentikk, dekor langs gesimsen og sokkel i naturstein. Hovedfasaden har en rikere dekor.

Hovedfasaden kan beskrives som en byport med to tårn, og i Tyskland er det flere eksempler på byportmotivet som kan ha inspirert den tyskutdannede arkitekten. Et eksempel er Hamburger Bahnhof i Berlin, bygget i 1847, som var endestasjonen til Hamburg–Berlinbanen i Tyskland. I dag fungerer den gamle stasjonsbygningen som samtidskunstmuseum.

Videre inn fra hovedbygningen kom man inn i vestibylen. I vestibylen, som gikk over to etasjer, skjedde den sosiale sorteringen av passasjerer. Første og andreklasse til venstre, og tredjeklasse til høyre. Videre fra vestibylen og venterommene kom man ut i toghallen.

Toghallen, som dekket tre spor og en felles perrong for avgående og ankommende tog, hadde opprinnelig et saltak i tre da bygningen ble reist i 1872. Saltaket var over 15 meter bredt og 35 meter langt og avstivet med en spinkel jernkonstruksjon. «Noget av det smukkeste i Plattformbygningen er det perspektiviske Syn av den slanke og lette Jernkonstruksjonen som bærer Taget», skrev ukebladet Ny illustreret Tidende da den nye stasjonsbygningen ble åpnet.

Bygningen ble svært godt mottatt av samtiden og ble da beskrevet som en av de mest vellykkede offentlige bygningene i Norge.

Da stasjonen åpnet, betjente stasjonen reisende på Christiana–Drammenbanen, men allerede i 1881 ble den forlenget med Vestfoldsbanen.

Det var et økende antall reisende og brukere av stasjonen, og det var derfor et stort behov for utvidelser og endringer. Toghallen i tre og stål ble revet i 1916, og en ny større toghall ble reist.

I 1918–1920 ble det reist en lokalstasjonsbygning like ved Vestbanestasjonen. Arkitekten, Ivar Næss, valgte å gjenbruke rundbuemotivet fra hovedstasjonen samt videreføre en sokkel i naturstein og fasademateriale. Lokalstasjonen hadde eget venteværelse og betjente reisende med lokaltog fra Asker og Bærum.

Det var et stort behov for en samlet hovedstasjon i Oslo, og selv med utbygginger hadde verken Øst- eller Vestbanestasjonen forutsetninger for å håndtere antall brukere og passasjerer. I 1942 ble det blant annet foreslått at Vestbanestasjonen skulle rives, sammen med Østbanestasjonen, og all togtrafikk skulle samles på Tøyen. Flere løsninger ble diskutert, og det ble slått fast at stasjonsanleggene i Oslo var så lite tilfredsstillende at det hadde en effekt på hele Norges jernbanedrift. Togtrafikken mellom øst og vest måtte sammenkobles, og valget falt til slutt på en utvidelse av Østbanestasjonen til Oslo Sentralstasjon.

I årene 1952–1954 gjennomgikk stasjonen en større innvendig ombygging. Det ble etablert en ny ventehall, og stasjonen fortsatte i drift helt frem til 27. mai 1989.

Fra 1990–1991 gjennomgikk bygningen en større utvendig rehabilitering. Endrede deler av fasaden ble tilbakeført til sitt opprinnelige uttrykk, og i hver sidefløy ble et av vinduene endret til døråpning for å tilrettelegge for ny bruk. Fargesettingen ble gjort i samråd med Riksantikvaren, og arbeidet ble gjort etter tegninger av arkitektkontoret Narud-Stokke-Wiik. Bygningen ble da tatt i bruk som Norges informasjonssenter og ble i en periode også brukt som Norges internasjonale pressesenter.

1994 ble Vestbanestasjonen og lokalstasjonen fredet. I 2001 startet ombyggingen til Nobels fredssenter. Telje-Torp-Aasen Arkitektkontor sto for ombyggingen, og det ble gjort flere endringer for å tilpasse ny bruk. Fredssenteret ble åpnet 11. juni 2005.

• historisme
• nyromansk arkitektur
• Nobels fredssenter
• arkitekturhistorie
• jernbanearkitektur