translokasjon (botanikk)

Vann og oppløste mineralstoffer (som ioner) som røttene tar opp fra jorden, ledes gjennom vedvevets celler (vedrør, trakeider) oppover til stengel, blad, blomster og frukter. Spesielt om våren transporteres også noe sukker og aminosyrer på samme måte.

Vanntransporten i vedvevet har sin årsak i fordampningen (transpirasjonen) fra bladene. Denne skaper et sterkt negativt vannpotensial i de øvre endene av ledningsbanene. Dette ytrer seg som et negativt trykk som fører til at vannsøylene med løste stoffer trekkes oppover fra røttene. Denne forklaringsmodellen kalles kohesjonsteorien.

I silvevet transporteres assimilasjonsprodukter som dannes gjennom fotosyntesen i bladene. Assimilasjonsproduktene er først og fremst sukrose (rørsukker) som transporteres ut av bladene og nedover til røttene, men også oppover til de voksende deler av skuddet (unge blad, blomster, frukter).

Transporten foregår i levende celler, silrør, som en trykkstrøm (massestrøm). Denne oppstår ved at det i silrørenes øvre ender i bladene eksisterer et høyere trykk enn i silrørene ellers. Fra de assimilerende cellene i bladet transporteres sukrose inn i silrørenes øvre ende. Ved osmose går vann inn i de samme cellene og dette fører til økt trykk. I silrørenes nedre ende (i røttene) er sukkerkonsentrasjonen lavere enn i bladet og derved også trykket.

• plante
• plantefysiologi
• kohesjonsteorien
• transpirasjon – botanikk