edelkreps

Edelkreps ligner en hummer i utseende, og kan vanligvis bli opptil 17–18 cm lang. Fargen er sort eller grønn og brun. Forkroppen med hode og bryst har fem par gangbein, hvorav de forreste har store klosakser. Hannen har større klør enn hunnen. Bakkroppen har fem par svømmebein, og en halevifte.

Edelkreps er utbredt på Østlandet fra Østfold til Telemark og med største forekomster i Oslo og Akershus. Edelkreps har også blitt satt ut i noen lokaliteter på Vestlandet og i Trøndelag. Den er vanlig i Sverige, og har stor utbredelse i Europa, men har mange steder gått tilbake på grunn av krepsepest. Edelkreps er en sterkt truet art og finnes både på den norske og den internasjonale rødlisten over truede arter. Videre er krepsen en indikator på godt vannmiljø (økologisk tilstand).

Edelkreps foretrekker vann som ikke er for surt, og vann som blir forholdsvis varmt i sommermånedene. Den er aktiv om natten, og lever på bunnen mellom planter og i hulrom, og trives både i innsjøer og rennende vann forutsatt at bunnforholdene gir gode skjulmuligheter. Den liker ikke mudderbunn, men foretrekker fast og steinet grunn. Edelkreps har en variert diett fra avfall til snegler, muslinger, forskjellig mark og litt planter.

Edelkreps blir kjønnsmoden når den er 7–8 cm lang. Paringen finner sted om høsten, når eggene på undersiden av kroppen blir befruktet. En del av larveutviklingen foregår mens eggene er festet til hunnen. De ligner små, voksne kreps når de klekker om våren, og holder seg i nærheten av moren den første tiden. Som andre krepsdyr, skifter de hud flere ganger når de vokser. De oppnår en lengde på ni cm etter 5–8 år. Krepsens minstemål for fangst er satt til 9,5 cm, fordi man regner med at den da har gytt minst en gang.

Krepsen er en verdifull ressurs, både kulturelt, rekreasjonsmessig og økonomisk. I flere områder har krepsing på sensommeren og påfølgende krepselag lange tradisjoner. Den har spesielt gunstige forhold i Steinsfjorden i Buskerud, hvor det ble fisket omkring 2000 kilo kreps årlig i perioden 1998–2003, men har i de senere årene blitt redusert til om lag 1/3 av fangstene på 1980-tallet. Krepsing i Norge er nå strengt regulert, med kun en kort periode på sensommeren når fangst tillates. Få andre norske arter i ferskvann oppnår tilsvarende priser. Gode edelkrepslokaliteter har derfor et betydelig økonomisk potensial.

Vasspest har spredd seg invasivt i flere norske innsjøer. Selv om kreps kan spise vasspest, kan de ikke kontrollere den raske veksten til vasspest over store områder. Resultatet er derfor paradoksalt nok blitt at en plantespiser som kreps faktisk har blitt fortrengt fra store områder fra en plante som er en potensiell ressurs.

Krepsepest er en stor trussel for edelkreps. Den ble først oppdaget her i landet i 1971, og har senere blitt funnet i en rekke lokaliteter. Mattilsynet har utarbeidet retningslinjer for bekjempelse av krepsepest. Blant annet er det forbudt å innføre levende kreps og fangstutstyr. Det er også et problem at det er satt ut signalkreps, Pacifastacus leniusculus, i noen vassdrag. Den stammer fra Nord-Amerika, og ble importert til Sverige for første gang i 1969. Derfra har den kommet til Norge. Signalkreps sprer krepsepestsporer som kan medføre massedød for edelkrepsen.

Innførsel og spredning av en fremmed og invaderende art er altså sterkt medvirkende til at edelkreps er blitt trua.

• invaderende arter
• natur- og miljøvern
• rødlista – trua arter
• økologisk tilstand

• Temaside hos WWF
• Om krepsepest – Veterinærinstituttet.no

• Trond Taugbøl og Jostein Skurdal (1993). Krepsepesten i Norge. Fauna 46, 166–174.
• Jostein Skurdal med flere (2014). Hva har vi lært etter 35 års overvåking av ferskvannskreps i Steinsfjorden? Vann 01–2014.
• Stein Ivar Johnsen med flere (2019). Nasjonal overvåking av edelkreps og spredning av signalkreps. NINA Rapport 1590. 104 sider + vedlegg.