Edelkreps, art av tifotkreps innen infraorden langhalekreps (Astacidea). Kalles ofte ferskvannkreps, men det er også navn på en familie av krepsdyr, som omfatter flere arter i ferskvann på verdensbasis.

Edelkreps ligner en hummer i utseende, og kan vanligvis bli opptil 17 - 18 cm lang. Fargen er sort eller i grønt og brunt.  Forkroppen med hode og bryst har fem par gangbein, hvorav de forreste har store klosakser. Hannen har større klør enn hunnene. Bakkroppen har fem par svømmebein, og en halevifte.

Edelkreps er utbredt på Østlandet fra Østfold til Telemark og med største forekomster i Oslo og Akershus. Den har spesielt gunstige forhold i Steinsfjorden i Buskerud, hvor det fiskes omkring 2000 kg kreps årlig. Edelkreps har også blitt satt ut i noen lokaliteter på Vestlandet og i Trøndelag. Den er vanlig i Sverige, og har stor utbredelse i Europa, men har mange steder gått tilbake pga. krepsepesten. I Norge betraktes edelkreps som en sterkt truet art ifølge rødlisten fra Artsdatabanken.

Edelkreps foretrekker vann som ikke er for surt, og vann som blir forholdsvis varmt i sommermånedene. Den er aktiv om natten, og lever på bunnen mellom planter og i hulrom. Den liker ikke mudderbunn, men foretrekker fast og steinet grunn. Edelkreps har en variert diett fra avfall til snegler, muslinger, forskjellig mark og litt planter.

Edelkreps blir kjønnsmoden når den er 7 – 8 cm lang. Paringen finner sted om høsten, når eggene på undersiden av kroppen blir befruktet. En del av larveutviklingen foregår mens eggene er festet til hunnen. De ligner små, voksne kreps når de klekker om våren, og holder seg i nærheten av moren i den første tiden. Som andre krepsdyr, skifter de hud flere ganger når de vokser. De oppnår en lengde på 9 cm etter 5 – 8 år.  Krepsens minstemål for fangst er satt til 9,5 cm, fordi man regner med at den da har gytt minst en gang.

Krepsepest er en stor trussel for edelkreps. Den ble først oppdaget her i landet i 1971, og har senere blitt funnet i en rekke lokaliteter. Mattilsynet har utarbeidet retningslinjer for bekjempelse av krepsepest. Bl.a. er det forbudt å innføre levende kreps og fangstutstyr. Det er også et problem at det er satt ut signalkreps, Pasifastacus leniusculus, i noen vassdrag. Den stammer fra Nord-Amerika, og ble importert til Sverige for første gang i 1969. Derfra har den kommet til Norge.

Taugbøl, T. og Skurdal, J. (1993). Krepsepesten i Norge. Fauna 46, 166 - 174.

Temaside hos WWF

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.