Hensikten er å overføre det underliggende materialets konturer, mønster og relieff til papiret. Prosessen blir gjerne gjentatt slik at det ferdige bildet kan bestå av en kombinasjon av avtrykk fra flere forskjellige underlag.
Betegnelsen frottage blir både brukt om den kunstneriske teknikken og om bildet som sluttprodukt.
Max Ernst tok opp frottage som kunstnerisk teknikk i 1925. Han befant seg i den lille byen Pornic på Frankrikes vestkyst. På hotellet observerte han de gamle, slitte og utvaskete plankene i gulvet. Spontant la han et papir ned på gulvbordene og gnidde med blyant slik at det fremkom bilder. Han ble fascinert av bildenes suggestive kraft og fantasifulle innhold. Disse bildene ble regnet som kunstverk i seg selv eller dannet utgangspunkt for kunstverk i andre teknikker, som collage og maleri.
Frottage var en av de kreative teknikkene som surrealismens kunstnere benyttet. Både Ernst og surrealistene likte at teknikken vanskelig lot seg overstyre av rasjonalitet og logikk. De frotterte bildene stimulerte heller det ubevisste.
Frottage som kunstnerisk teknikk er utviklet videre av andre kunstnere, for eksempel den japanske kunstneren Masao Okabe (født 1942) eller den britiske kunstneren Anna Barriball (født 1972). Disse kunstnerne har gått fra frottage som ett enkeltverk til mange enkeltverk som inngår samlet i installasjoner, og har samtidig forskjøvet fokus fra spill med assosiasjoner til temaer som erindring eller semiotikk.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.