Som den første klovnefigur regnes gjerne Bakkhos i Froskene av Aristofanes. Den moderne klovnetradisjonen regnes imidlertid tilbake til renessansen, med urskikkelser i den italienske commedia dell'arte: Arlecchino (den moderne Harlekin), Pulcinella (Punch i den engelske dukketeatertradisjonen), og Pedrolino (stamfar til den patetiske og poetiske Pierrot, med hvit drakt og hvitmalt ansikt – en figur som fortsatt lever videre i Københavns fornøyelsesparker).

Etter hvert er klovnetradisjonen delt i to hovedlinjer: På den ene siden teaterets og filmens klovner, på den andre siden sirkusets. I teateret var klovnen en fast bifigur bl.a. hos Shakespeare, ofte med mange av narrens karaktertrekk. I senere tid har klovnefiguren levd videre som den lille mann som utsettes for samfunnets tyranni både i tragedien, komedien, vaudevillen og musikalen. I filmen møter vi klovnen i tradisjonen fra stumfilmen (Chaplin, Keaton, Helan og Halvan). Klovnen er tradisjonelt en mann, men også kvinnelige entertainere har opptrådt i klovnerollen; Judy Garland avsluttet gjerne sine konserter med å synge Over the Rainbow maskert som klovn, og den svenske skuespilleren Eva Rydberg har opptrådt som sirkusklovn. Sirkusets klovn er, ved siden av å være alle barns yndling, en tragikomisk skikkelse som utsettes for de voldsomste påkjenninger og gjerne spiller på effekten av «smil gjennom tårer». Klovneopptredener kan inngå som selvstendige numre i sirkusforestillingen, eller som pauseinnslag mellom de andre artistene.

Blant 1900-tallets mest berømte klovner kan nevnes sveitseren Grock (1880–1959), spanieren Charlie Rivel (1896–1983) og Oleg Popov (f. 1930), stjernen ved Moskvas statssirkus.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.