Klovn fra 1400-tallet.

SCODE. begrenset

Som den første klovnefigur regnes gjerne Bakkhos i Froskene av Aristofanes. Den moderne klovnetradisjonen regnes imidlertid tilbake til renessansen, med urskikkelser i den italienske commedia dell'arte: Arlecchino (den moderne Harlekin), Pulcinella (Punch i den engelske dukketeatertradisjonen), og Pedrolino (stamfar til den patetiske og poetiske Pierrot, med hvit drakt og hvitmalt ansikt – en figur som fortsatt lever videre i Københavns fornøyelsesparker).

Etter hvert er klovnetradisjonen delt i to hovedlinjer: På den ene siden teaterets og filmens klovner, på den andre siden sirkusets. I teateret var klovnen en fast bifigur bl.a. hos Shakespeare, ofte med mange av narrens karaktertrekk. I senere tid har klovnefiguren levd videre som den lille mann som utsettes for samfunnets tyranni både i tragedien, komedien, vaudevillen og musikalen. I filmen møter vi klovnen i tradisjonen fra stumfilmen (Chaplin, Keaton, Helan og Halvan). Klovnen er tradisjonelt en mann, men også kvinnelige entertainere har opptrådt i klovnerollen; Judy Garland avsluttet gjerne sine konserter med å synge Over the Rainbow maskert som klovn, og den svenske skuespilleren Eva Rydberg har opptrådt som sirkusklovn. Sirkusets klovn er, ved siden av å være alle barns yndling, en tragikomisk skikkelse som utsettes for de voldsomste påkjenninger og gjerne spiller på effekten av «smil gjennom tårer». Klovneopptredener kan inngå som selvstendige numre i sirkusforestillingen, eller som pauseinnslag mellom de andre artistene.

Blant 1900-tallets mest berømte klovner kan nevnes sveitseren Grock (1880–1959), spanieren Charlie Rivel (1896–1983) og Oleg Popov (f. 1930), stjernen ved Moskvas statssirkus.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.