renessanseantikva

Minion, fransk renessanseantikva, Robert Slimbach, 1990
Renessanseantikva

Artikkelstart

Renessanseantikva er en undergruppe av antikvaskrifter som har italienske og franske antikvaer fra før og etter 1500 som forbilde. Renessanseantikvaene kan igjen deles i to undergrupper:

  • Venetiansk renessanseantikva med utgangspunkt i Nicolas Jensons antikvaskrift fra omkring 1470
  • Fransk renessanseantikva med utgangspunkt i Aldus Manutius' og hans stempelskjærer Francesco Griffos skrifter fra siste halvdel av 1490-tallet samt franske antikvaskrifter fra første halvdel av 1500-tallet

Renessansens antikva

Adobe Jenson, venetiansk renessanseantikva fra 1996, Robert Slimbachs gjenskapning av Nicolas Jensons antikvaskrift fra omkring 1470. Det kanskje mest karakteristiske kjennetegnet på Jensons skrift og den venetianske gruppen er den skrå tverrstreken i liten e.
Bembo, fransk renessanseantikva, gjenskapning av Aldus Manutius' / Francesco Griffos antikva fra 1496

Renessansens antikva er den første formen for antikvaskrift og er utgangspunktet for antikvaens senere utvikling. Den er en gjenskapning i bly av den skriftformen som på 1400-tallet var dominerende i de italienske humanistenes manuskripter, og som nå kalles humanistisk minuskel.

Renessanseantikvaen er sterkt preget av trekk fra penneføringen, noe mindre i den franske. De mest typiske trekkene er den skjeve aksen (åpningen i de runde bokstavdelene luter litt mot venstre) og de skrå toppseriffene. Det er en moderat, men tydelig kontrast mellom grunnstrekene (pennens nedstrøk) og hårstrekene (pennens oppstrøk). Overgangen til seriffene er avrundet, og endestrøkene i bokstaver som a, f, j og r er trukket ut i dråpeform.

Det som regnes som den første rene antikvaskriften, ble skåret og støpt av Nicolas Jenson omkring 1470. Jensons skrift var riktignok ikke det første forsøket på å skape en antikvaskrift; to tyske boktrykkersvenner, Konrad Sweynheim og Arnold Pannartz, brukte allerede i 1465 en skrift med trekk både fra gotisk og antikva i sitt trykkeri i Subiaco utenfor Roma. De fikk senere laget en ny skrift som lå adskillig nærmere antikvaformen. I årene frem til 1470 var det flere boktrykkere, både italienske og tyske, som fikk skåret skrift med klare antikvatrekk. Men Nicolas Jensons skrift ble allerede i sin samtid ansett som så fremragende at den ble en standard som ble kopiert av en rekke andre boktrykkere.

Også Francesco Griffos første antikva for boktrykker Aldus Manutius benyttet i den lille boken De Aetna fra 1496 har åpenbart utgangspunkt i Jenson. Men Aldus og Griffo har gjort små, nesten umerkelige endringer i en del detaljer – til sammen et nytt, lite skritt for å frigjøre formen fra en gammel teknologi og ta eierskap i en ny.

Sentrale navn i utviklingen av de første renessanseantikvaenes er Nicolas Jenson, Aldus Manutius og hans skriftstøper Francesco Griffo og Claude Garamond. Det er blitt vanlig å skille mellom Jensons skrifter fra 1470-tallet (venetianske renessanse) på den ene siden og Aldus/Griffos og de senere franske (fransk renessanse) på den andre.

Nicolas Jensons antikva fra 1470
Håkan Lindström.

Antikvaen og humanismen

Antikvaens suksess i de første tiårene etter 1470 er i høy grad knyttet til humanismen og til de italienske humanistenes innsats for å spre antikkens litteratur og kultur. Antikvaskriftens utgangspunkt er de italienske humanistenes håndskrift som ble utviklet på 1300- og begynnelsen av 1400-tallet – i en særlig raffinert form av Poggio Bracciolini. Denne håndskriftstilen hadde utgangspunkt i bokstaver humanistene fant i manuskripter i klosterbibliotek i Italia, Frankrike og Tyskland, og som de antagelig har trodd var de gamle romernes egen. For humanistene ble det viktig å bringe dette videre i manuskriptenes egen skriftform. (I virkeligheten var disse manuskriptene kopier, i all hovedsak skrevet av karolingiske munker på 900- og 1000-tallet. Se humanistisk minuskel.) Antikvaen ble hovedsakelig benyttet i vitenskapelige og klassiske verker og spredte seg til Frankrike og videre ut over Europa med humanismen og vitenskapen.

Poggio Bracciolinis håndskrift
Ukjent.
Lisens: CC BY 2.0

Kjente renessanseantikvaer

Bruce Rogers' originaltegning til Centaur
Ukjent.
Lisens: CC BY 2.0

Venetianske renessanseantikvaer som følger arven fra Nicolas Jenson:

  • Cloister (Morris Fuller Benton, 1913)
  • Centaur (Bruce Rogers, 1914/1915)
  • Goudy Old Style (Fredric Goudy, 1915)
  • Berkeley Old Style (Frederic Goudy/Tony Stan, 1983)
  • Adobe Jenson (Robert Slimbach, 1996)

Franske renessanseantikvaer med utgangspunkt i Aldus/Griffo og franske stempelskjærere:

  • Bembo (Monotype Corporation, 1928/1929)
  • Garamond (utallige varianter fra ulike designere)
  • Palatino (Hermann Zapf, 1949)
  • Berling (Karl-Erik Forsberg, 1951)
  • Sabon (Jan Tschichold, 1967, basert på Garamonds antikva)
  • Galliard (Matthew Carter, 1978)
  • Minion (Robert Slimbach, 1990)

Renessanseantikva ble tidligere kalt medieval eller gammelantikva.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg