Undergruppe av antikvaskriftene som omfatter særlig italienske og franske antikvaer fra før og etter 1500 samt nyere skrifter som har utgangspunkt i disse.

Den første rene antikvaskriften ble skåret og støpt av Nicolas Jenson rundt 1470 med utgangspunkt i humanistenes håndskriftform, humanistisk minuskel. Renessanseantikvaen er sterkt preget av trekk fra penneføringen, mest typisk den skjeve aksen (åpningen i de runde bokstavdelene luter litt mot venstre) og de skrå toppserifene. Det er en tydelig, men moderat kontrast mellom grunnstrek (pennens nedstrøk) og hårstrek (pennens oppstrøk). Overgangen til seriffene er avrundet. I Nicolas Jensons skrift er dessuten tverrstreken på liten e skrå, som i den humanistiske håndskriften.

Sentrale navn i utviklingen av de første renessanseantikvaenes er Nicolas Jenson, Aldus Manutius og hans skriftstøper Francesco Griffo og Claude Garamond. Det er blitt vanlig å skille mellom Jensons skrifter fra 1470-tallet (venetianske renessanse) og de senere (fransk renessanse).

Kjente renessanseantikvaer: Bembo, Jenson, Garamond, Palatino, Sabon, Berling, Minion, Galliard.

Renessanseantikva ble tidligere kalt medieval eller gammelantikva.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.