Undergruppe av antikvaskriftene som omfatter særlig italienske og franske antikvaer fra før og etter 1500 samt nyere skrifter som har utgangspunkt i disse.

Den første rene antikvaskriften ble skåret og støpt av Nicolas Jenson rundt 1470 med utgangspunkt i humanistenes håndskriftform, humanistisk minuskel. Renessanseantikvaen er sterkt preget av trekk fra penneføringen, mest typisk den skjeve aksen (åpningen i de runde bokstavdelene luter litt mot venstre) og de skrå toppserifene. Det er en tydelig, men moderat kontrast mellom grunnstrek (pennens nedstrøk) og hårstrek (pennens oppstrøk). Overgangen til seriffene er avrundet. I Nicolas Jensons skrift er dessuten tverrstreken på liten e skrå, som i den humanistiske håndskriften.

Sentrale navn i utviklingen av de første renessanseantikvaenes er Nicolas Jenson, Aldus Manutius og hans skriftstøper Francesco Griffo og Claude Garamond. Det er blitt vanlig å skille mellom Jensons skrifter fra 1470-tallet (venetianske renessanse) og de senere (fransk renessanse).

Kjente renessanseantikvaer: Bembo, Jenson, Garamond, Palatino, Sabon, Berling, Minion, Galliard.

Renessanseantikva ble tidligere kalt medieval eller gammelantikva.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.