Julekort fra 1917 av /Nasjonalbiblioteket. Falt i det fri (Public domain)

nisselue

Postkort med motiv av fjøsnisser og gårdkone som kommer med grøt sånn at de ikke skal gjøre ugagn. Utgitt av N. W. Damm & Sønn.
postkort
Den røde topplua ble et symbol på norskhet og norsk motstand mot de tyske okkupasjonsmakene under andre verdenskrig. Den røde lua ble faktisk så viktig at den ble forbudt.
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC BY SA 2.0

Artikkelstart

Nisselue er en topplue, en enkel rundstrikket lue, oftest rød og oftest med dusk. Luen forbindes både med den norske nissen, og den internasjonale Santa Claus-figuren. Nisselue inngår i flere mannsbunader, og kan brukes både som vanlig påkledning vinterstid og til utkledning i juletrefester, juleavslutninger, julebad og andre julesammenkomster og da også for kvinner og barn.

Røde toppluer var vanlig i hele Europa på slutten av 1700-tallet, men holdt sin popularitet i Norge lenger enn i andre land og har siden vært forbundet med norskhet, nasjonalt samhold og motstand, og med Norge som et sidrumpa og gammeldags samfunn.

Nissens hodeplagg

Forestillinger om nisser omfattet ikke andre klær enn det folk flest hadde. Toppluer var vanlig påkledning for kramkarer, fiskere og bønder når de var utendørs. Tegninger av nisser med rød topplue ble vanlig i tiden etter 1850. Nissene ble da framstilt som små menn med rød topplue eller duskelue i alle de nordiske landene. I Norge ble han ofte avbildet som en fjøsnisse. I noen tradisjoner var nisseluen grå på innsiden og den som tok på seg en nisselue med vrangen ut ble usynlig.

Historie

Luen har røtter tilbake til Tyrkia og antikken. Der kalles den ‘frygisk lue’. Den er avbildet i kunstverk fra oldtiden. Luen har en myk og kjegleformet topp som henger fremover uten dusk og med små ørelapper. Den har også vært brukt av sjøfolk i Napoli. Bruken av toppluene fikk et skikkelig oppsving over hele Europa etter Den franske revolusjon. Overklassen tok i bruk plagg som tidligere bare var brukt av ‘vanlige arbeidsfolk’. Den røde luen som frihetssymbol opptrer første gang i 1790, på frihetsgudinnen Libertas og etter det blir den et symbolet på revolusjon og selvstendighet. Luene ble kalt «jakobinerlue» eller rett og slett bare bonnet rouge, som betyr rød lue. Luen ble både mote og protest og bruken av den omstridt.

Tidlig industriell produksjon

De røde toppluene kom til Norge med strikketeknikken og ullvarefabrikker. Den første norske fabrikken Enigheten ble etablert i Stor-Elvdal allerede i 1798 og produsert røde luer for et marked i Røros og andre omkringliggende bygder. Fabrikken, som var etablert som et tiltak mot fattigdom og tigging, er borte, men kunnskapen omkring strikkeproduksjon ble videreført av en som jobbet der, Halvor Halvorsen Ophuus. Han fikk sønnen Ole Andreas Devold, som ble industripioner og grunnlegger av Devoldfabrikken. Ophuus hadde lærte seg å produsere «rauluene» på de enkle strikkemaskinene, og sammen med blant annet islendere og andre produkter som kunne strikkes på rundstrikkemaskiner, bidro luene til å spre strikkeprodukter og kunnskap om strikking. Toppluene kunne også strikkes i blått garn.

Symbol på norskhet

Et postkort fra 1895 som viser framtredende politikere og rikskjendiser ikledt nisselue.
Av /Nasjonalbiblioteket.

I motsetning til i Europa, hvor interessen for toppluene gikk ned, fortsatte menn i Norge å bruke topplua som vanlig påkledning. Dette kunne være både ferdigkjøpte luer og hjemmestrikkede. Luene var både røde og blå og med en liten dusk. Luene inngikk også folkedrakter, og senere bunader i mange områder. Luene viste også her til arbeidertradisjonen, i motsetningen til byens menn, som gikk med hatt. Som del av bunadene inngikk den røde toppluen i en folkelig motkulturell bevegelse, særlig rettet mot makteliten og unionen mellom Sverige og Norge. Dette gjorde at luene var egnet som symbol på norskhet og motstand under andre verdenskrig, da symboler på det nasjonale fikk et nytt oppsving i det nazi-okkuperte Norge. Strikking og norske mønstre ble en del av selvforsyning og hjemmeproduksjon, men også en form for protest og fellesskapsfølelse. Flere brukte lua til å markere sin motstand. Okkupasjonsmakten var opptatt av symbolbruk og Trondheim politikammer forbød derfor slike luer:

«Advarsel. Røde toppluer. Bruken av røde toppluer har tiltatt så sterkt i den senere tid at det fra nu av betraktes som demonstrasjon. Bruken av disse luer forbys derfor fra og med torsdag 26. februar 1942. Fra denne dag vil toppluer bli fratatt enhver som opptrer med sådanne og straffansvar gjort gjeldende mot vedkommende – for barn under 14 år – mot foreldre eller foresatte.»

Det ble produsert humoristiske julekort med nisser ikledd luer i alle andre farger enn rødt. For selve luen kunne ikke forbys.

Santa Claus-figuren

Nisselue i amerikansk stil er blitt vanlig også i Norge. Disse er vevd og masseproduserte, gjerne i pusete, syntetisk stoff og med en hvit kant i fuskepels.

Den internasjonale julenissen har en vevd nisselue med hvit kant og hvit dusk, og selve nissen er større, snillere og blidere enn fjøsnissene. Denne skikkelsen strammer i hovedsak fra den kristne helgenen Sankt Nikolaus, en biskop i havnebyen Myra (nå Demre) i Tyrkia på 300-tallet, altså fra samme område som nisseluen. Denne «nye» julenissen, som på engelsk kalles Santa Claus, ble først populær i Oslo-området, da den kom til Norge helt mot slutten av 1800-tallet via Danmark og Tyskland.

På 1900-tallet ble julekorttradisjonen vanlig i Norge og resten Nord-Europa, og den vesle gårdsnissen ble til en slags julenisse gjennom denne billedfremstillingen. På denne tiden hadde byfolk gått bort fra å bruke topplue, og det var mest til bunader at plagget ble brukt. Det er trolig at det er på denne tiden at nisseluen knyttes opp mot det som kan kalles «nisselue-mentalitet», som noe bondsk og bakstreversk. Det inngår dermed i en kulturkamp mellom by og land.

Nisseluer for barn og barnslige

Musikalen Putti Plutti Pott av Per Asplin fra 1969 bidro til å befeste nisseluen som noe helnorsk og barnslig. NRKs adventsserie Jul i Blåfjell fulgte opp i 1990 og gjorde blå og senere også røde nisseluer til en farsott blant mindre barn. Disse luene var tykkere og større enn nisseluer som regel er.

Nisseluer i den amerikanske tradisjonen med hvit kant selges billig som del av utkledningseffekter for både barn og voksne. Hjemmestrikkede nisseluer er en del av norsk strikkekultur og gis ofte som gaver fra bestemødre til mindre barn. Slike luer kan brukes som vanlige vinterutstyr, eller som en mellomting mellom utkledning og vanlige klær. Bilder av barn med hjemmestrikkede nisseluer er for eksempel et mye brukt motiv for julekort og julehilsener.

De røde toppluene viser hvordan et enkelt, praktisk klesplagg, velegnet til å holde hodet varmt, kan ha mange, skiftende og overlappende betydninger og forbli et viktig plagg gjennom mange århundrer. Den viser også at klær både har internasjonale røtter, men likevel lokal bruk og betydning.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Klepp og Tobiasson: Norsk strikkehistorie. Vormedal forlag 2018

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg