Laken. Av . Begrenset gjenbruk

laken

Laken er en tekstil som brukes til å dekke madrassen i en seng.
Laken
Av .
Laken er en del av sengetøyet, men har gjerne en annen farge enn dynetrekk og putevar.
Laken til tørk
Av .

Artikkelstart

Laken er et stykke stoff til å dekke noe. I moderne norsk brukes laken mest om et stoff som brukes til å dekke madrassen. Laken er dermed en del av sengetøyet, en viktig del av en større gruppe innredningstekstiler.

I dag sover de fleste i Norge i det som Eilert Sundt på midten av 1800-tallet omtalte som «dynesengen»: En seng med laken, putevar og dynetrekk som dekker pute, dyne og madrass. Dette var ikke den dominerende formen for sengetøy på midten av 1800-tallet.

Laken kan brukes både over og under kroppen, og kalles da over- og underlaken. Mens putevar og dynetrekk ofte er like, og samlet omtales som et sengesett, er lakenene oftest hvite eller i en annen farge enn resten av sengetøyet, og kjøpes separat tilpasset sengens mål.

Materialer og typer

I Norge dominerer bomullslaken i private senger. På sykehus og institusjoner brukes derimot oftest en bomull/polyester-blanding, som er sterkere, lettere og billigere. Historisk har ull og lin vært de vanligste materialene i laken. I Sverige brukes det mer lin i sengetøy enn det som er vanlig i Norge i dag. I Norge er derimot ull på veg tilbake, og markedet er dermed i ferd med å bli mindre ensidig dominert av bomull.

Flanellaken har en børstet overflate, og er dermed lunere, fordi det blir mer luft. De fleste laken er vevd i toskaft (lerretsbinding), men kan også være vevd i sateng og vil da ha en glattere og mer glansfylt overflate. Laken kan være strikket eller laget i andre bindinger med større fleksibilitet og kalles da jerseylaken eller stretchlaken.

Lakenpose er en pose med splitt i begge sider og en ekstra brett for å legge rundt puten. Lakenpose brukes på reiser og i andre situasjoner der en ønsker å skifte til eget sengetøy eller beskytte soveposer mot fett fra kroppen. Lakenposer brukes på turisthytter og enklere overnattingssteder. Fordi vekt er viktig i friluftsliv, brukes det gjerne silke i disse lakenposene.

Historie

Overlaken kunne være forseggjorte og ble lagt over sengen mens den ikke var i bruk. Overlakenet på bildet er håndvevd i siste halvdel av 1800-tallet, og består av to vevbredder som er sydd sammen på midten. Det har delikate broderier i hvit tråd og initialene til eieren.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

Tilbake i tid brukes laken også om hengende stoffer rundt sengen og andre tekstiler med mer dekorativ funksjon. Sundt beskriver at laken kunne brukes både under og over den sovende, og både i kombinasjon med åkle og dyne, men ikke i senger av skinnfeller.

Kvitil var et tynt vevd stoff, oftest i ull og oftest hvitt, men også stripet og rutet i sauebrunt og hvitt, og i bruk i sengen. Kvitlene var vevd i vevens brede og sydd sammen med søm midt på for å få større bredde. Det er vanskelig å se et tydelig skille mellom laken og kvitil. Begge ble vevd hjemme og kunne være både i ull og lin. På Østlandet ble kvitil oftere laget av lin og kaltes striekvitil. Ordet laken synes å være forbehold et finere tekstil. Laken ble vevet i ull eller lin og etter hvert i bomull.

Ifølge Sundt var laken ikke i daglig bruk blant vanlige folk. De som eide et laken, kunne legge det på til pynt om dagen og ta det av om natten for ikke å slite på det. Laken til julaften er en gammel skikk, og laken ble også brukt i finere senger til gjester.

Tekstilene i sengen endret seg i århundret fra midten av 1800-tallet til midten av 1900-tallet. Laken erstatter kvitilen, og dynetrekk erstatter overlaken, samtidig som laken mister sin funksjon som en statustekstil. Da tekstilindustrien startet produksjon av ulltepper, erstattet disse hjemmevevd kvitil. Det ble langsomt mindre ull i sengen og mer lin og etter hvert bomull. Dette var en overgang til en seng med dårligere regulering av temperaturen, en utvikling Fridtjof Nansen engasjerte seg i for å forhindre. Han mente det var ødeleggende for helsen å sove i bomull.

Overgangen fra ullteppet til laken og overlaken, eller laken og dynetrekk, var ikke fullstendig gjennomført på den norske landsbygda på 1950-tallet, mange sov på og under ulltepper og da særlig om vinteren. I dag er laken i bomull en selvsagt ting i alle senger.

Stell

De tre ulike formene for sengetøy som Sundt beskrev på midten av 1800-tallet, ble rengjort på ulike måter. Spesielt for sengetøyet med laken var den hyppige, grundige vasken, vanligvis en gang i måneden. Vasken av sengetøyet i lin og bomull var en krevende prosess som tok mange dager, se bøking, strekking, rulling og bleking.

I hundreåret som fulgte, ble senger med laken, putevar og dynetrekk mer vanlig, og arbeidet med å holde det og resten av storvasken hvitt, rent og glatt økte. Arbeidet ble lettet gjennom innlagt vann og vaskemaskiner. I hele denne perioden var lakenene hvite, og nettopp deres hvithet ble ansett som en viktig. Sundt beskrev ønske om å ha de hviteste lakenene som en kappestrid mellom kvinner. En konkurranse som følges opp i form av reklame for hvitvaskemidler på 1900-tallet. Etter 1970-tallet endres betydningen av de hvite lakenene. Mer fargede laken, stretchlaken og mindre ønske om å forenkle husarbeid bidro til dette.

Mens vaskehyppigheten for klær har økt betraktelig i 160 år som har gått siden Sundts studier av renslighet, har det vært små endringer i hvor ofte laken vaskes. De fleste i dag skifter sengetøy hver 14. dag. For noen er dette et ideal som ikke følges i praksis, og mange skulle ønske de vasket sengetøyet sitt oftere. Sengen står ikke lenger godt synlig som et stasmøbel i stua, som den gjorde blant vanlige folk på Sundts tid. Sengen er tvert imot oftest i husets mest private rom, og vask av sengetøy inngår ikke i husets ansikts utad, men velvære vi kan «unne» oss selv. Glattgjøring i form av strekking, rulling og stryking er ikke lenger en alminnelig forventet del av vask av laken. Variasjonen i hvor mye arbeid som legges i å tørke og brette og glatte dem varierer veldig.

Gjennom hele perioden med lakenvask har lukten av nyvasket sengetøy som har tørket ute, blitt satt pris på. Denne særegne duften skyldes en reaksjon mellom fuktig cellulose og lys. Den sammen prosessen finnes også med cellulose som finnes i naturen. Dette fenomenet beskrives oftest som at det lukter friskt etter regn. Lukten sitter i tekstilene lenge nok til å heve opplevelsen av det å legge seg i en nyvasket og soltørket sengetøy.

Bøting

Laken har blitt lappet med alminnelig innfelt lapp. En egen teknikk for å spare på lakenet lengst mulig har vært å eggvende det. Det vil si å klippe det over på midten og sy jarene (eggen) sammen. På denne måten vil det bli jevnere slitt.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Sundt, E. (1975) [1869]: Om renligheds-stellet i Norge. Til oplysning om flid og fremskridt i landet. Christiania: J. C. Abelsted.
  • Klepp, Ingun Grimstad; Laitala, Kirsi Maria; Tobiasson, Tone Skårdal (2016). Woolbed – Sweet dreams in merino. 203 s.
  • Klepp, Ingun Grimstad; Tobiasson, Tone Skårdal; Laitala, Kirsi (2016). Why cotton as linen? The use of wool in beds in Norway. Textile: The Journal of Cloth & Culture. Vol. 15.
  • Pugliese, S. et al 2020: Chemical analysis and origin of the smell of line-dried laundry. Environmental Chemistry.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg