knøttpungsovere

En knøttpungsover fra Ny-Guinea. Foto fra 2007.

Av /AP Photo/Conservation International.

Knøttpungsovere er en familie pungdyr i ordenen Diprotodontia. Det finnes fem arter i to slekter, alle er temmelig små og lever i Australasia. De er flinke klatrere som kan bevege seg på tynne greiner. I dårlige tider går de i dvale med sterkt nedsatte kroppsfunksjoner.

Faktaboks

Også kjent som

familien Burramyidae, også kalt dvergpungsovere

Beskrivelse

Den ene slekten har kun én art, Burramys parvus eller «fjellknøttpungsover». Den andre slekten er Cercartetus med fire arter. Fjellknøttpungsoveren ble først beskrevet i 1895 fra fossiler, men først i 1966 ble et levende dyr funnet og beskrevet. Dette er den største arten i familien, med kroppslengde 11 centimeter, halelengde 14 centimeter og vekt rundt 40 gram (maksimum 80 gram). Den minste arten, Cercartetus lepidus, er 5–8 centimeter lang med en 6–8 centimeter lang hale og vekt 6–10 gram.

Alle knøttpungsovere har altså temmelig lang hale, like lang som eller lenger enn kroppen. Halen er sparsomt behåret og fungerer som gripehale når dyret klatrer. Fargen på ryggen er gråbrun, men én av artene er gul eller rødbrun. Buken er kvit til gråkvit. Øynene er store og framover-rettede, men en mørk ring rundt. Ørene er ganske store, dessuten mangler de pels.

Knøttpungsovere har de to typiske diprotodonte (fra ordenen Diprotodontia) karakterer: et par lange og framover-rettede fortenner i underkjeven og to sammenvokste tær på bakfoten. Dette er andre og tredje tå, der klørne stikker ut av huden og brukes til å pleie pelsen med. På bakbeina er første tå liten og motstående de andre, noe som gir grep rundt greiner. De ytterste leddene på tærne er brede og ru.

Levevis

Fjellknøttpungsoveren er det eneste pungdyret som lever over skoggrensen. Den lever i lynglandskap med steinur, mellom 1200 og 2230 meter over havet. Dette er høyder med snø om vinteren. De andre knøttpungsoverne lever i ulike typer av skog, helst der hvor det er kratt. På Ny-Guinea lever en art i regnskog mellom 1500 og 3500 meter over havet, mens den samme arten i Australia lever over 300 meter over havet.

Den viktigste føden er insekter, nektar og pollen. Tungen er dekket av trådtynne hudfliker (papiller) slik at den likner en børste, dermed er den mer effektiv til å suge opp nektar fra blomster. Dessuten også honningdogg fra bladlus og andre insekter. De spiser også sevje, frukt, frø, bær og andre virvelløse dyr. Blomsten eller insektet holdes gjerne med frambeina mens dyret spiser. Knøttpungsovere er nattaktive dyr, de store øynene gir antakelig et godt nattsyn. De klatrer rundt i lyng og kratt på leting etter blomster og byttedyr. De lager et reir av blader på et skjult sted, i hulrom eller tett vegetasjon. Fjellknøttpungsoveren bygger også reiret under steiner. Den spiser mye møll som kommer opp i fjellene om sommeren og som gjemmer seg mellom steinene.

Alle knøttpungsovere bruker dvale aktivt for å spare energi, nesten som flaggermus. De kan gå i kortvarig dvale om dagen, men også i langvarig dvale når det er kaldt eller lite mat. Da kan dvalen vare i inntil 23 dager. Kroppstemperaturen følger omtrentlig temperaturen i omgivelsene ned til rundt 2–5 C. Blir det kaldere må dyret våkne opp for å øke kroppstemperaturen. I dyp dvale er energiforbruket kun 2–6 prosent av det normale når dyret er våkent.

Fjellknøttpungsoveren går i vinterdvale dypt inne i steinur, der temperaturen er kjølig men mer konstant. Et snødekke over steinuren isolerer mot kulden. Vinterdvalen kan vare i sju måneder, men dyret må våkne opp jevnlig, hver andre-tredje uke, i hele dvaleperioden. For å klare dvalen lagrer knøttpungsovere fett på kroppen og i den innerste del av halen (som også monteopossumen), dette gjør at vekten varierer mye. Halen kan derfor bli ganske tykk. Fjellknøttpungsoveren kan doble vekten sin før vinterdvalen.

Knøttpungsovere lever mest alene. De bruker flere forskjellige lyder i sosiale sammenhenger, både skrik og hvesing. De har også duftkjertler på ulike deler av kroppen, plasseringen varierer mellom artene. Hunnen har fire spener i pungen og kan derfor maksimalt fostre opp fire unger i kullet. Drektighetstiden er 14–16 dager. Hos fjellknøttpungsoveren oppholder ungene seg i pungen i 30–37 dager, de forlater pungen rundt 35 dager gamle og avvennes 65–70 dager gamle. Hunnen får kun ett kull i året. De andre artene avviker bare litt fra fjellknøttpungsoveren, noen av dem kan få 2–3 kull per år.

Utbredelse og status

Fjellknøttpungsoveren og tre av Cercartetus-artene lever i det sørligste Australia. Den femte arten lever i det nordøstligste hjørnet av Australia, samt på Ny-Guinea. Fjellknøttpungsoveren spesielt har en svært begrenset utbredelse, med tre atskilte bestander. Den totale bestanden er beregnet til 3 000 dyr og arten er klassifisert som kritisk truet (CR).

Denne arten er utsatt for habitatødeleggelse, ikke minst som følge av utbygging av skibakker med tilhørende heiser, veier og bygninger. Dessuten er klimaendringer en svært stor trussel. Fordi fjellknøttpungsoveren allerede er begrenset til fjelltopper, kan den ikke flytte seg høyere opp for å unngå varme og tørke. Tamkatter, forvillede katter og rødrev utgjør også alvorlige trusler. De fire andre artene er klassifisert som livskraftige (LC), men flere lokale bestander er klassifisert som truete eller sårbare.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Jackson, S.M. 2015. Family Burramyidae (pygmy possums). S. 436-455 i: Wilson, D.E. & Mittermeier, R.A. (red.). Handbook of the mammals of the world. Vol. 5. Monotremes and marsupials. Lynx Edicions, Barcelona.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg