harver (for hest)

Harving med fjærharv på Strinda i 1933. Denne harva er svært stor, da det brukes tre hester.
.
Rett-tindharv (stokkharv) i Gamle Hvam museum med seks brander og to tverrbjelker.
.

Artikkelstart

Harver er redskaper til jordbearbeiding som etter sin utforming kan ha ulike funksjoner. Hovedoppgaven til de fleste harvtypene har vært å smuldre opp plogfårene, slik at kornet fikk god grobunn og tilgang til luft. Harver ble også brukt til å mylde ned kornet og gjødsla etter såingen. Noen harver var laget med henblikk på ugressbekjempelse. Som en følge av 1700- og 1800-tallets økte interesse for landbruket, økte bruken av harver, samtidig som det ble utviklet nye typer.

Faktaboks

Uttale

harv

Etymologi

Av norrønt harfr

Piggharv

Den klassiske piggharva (også kalt stokkharva, brandharva eller stivharva med mer) består av en ramme med tverrtrær der det er festet loddrette pigger. Langt tilbake i tid var piggene laget av et hardt treslag. På Østlandet hadde piggharva fått jerntinder omkring 1800. Den stive brandharva egnet seg godt til den tunge leirjorda som dominerte her. Også på landsbasis var piggharva utvilsomt den harvtypen som hadde størst utbredelse.

Harva ble vanligvis trukket fra et feste i et hjørne. Utover 1800-tallet ble det eksperimentert en del med piggharva. Noen forsøkte seg med krumme tinder, andre satte et styre i det ene hjørnet. Noen steder var piggharva fortsatt i bruk ved midten av 1900-tallet.

En slags variant av piggharva var engelskharva, som kom til Norge omkring midten av 1800-tallet. Harva bestod av to deler; hver del hadde fire plankebiter som ble holdt sammen av jernteiner. I hver planke var det vanligvis festet seks tinder. Tindene hadde et firkantet tverrsnitt, men endte i en skrå egg. I og med at de to delene var leddet sammen, fulgte denne harva terrenget bedre enn piggharva.

Leddharv (lestharv)

Leddharv med fire rekker ledd. Leddene er bundet sammen med vidjer. Den kommer fra Vang i Hedmark.
.
Lisens: CC BY 2.0

I Gudbrandsdalen var bøndene skeptiske til piggharva, som man mente ville sope jorda nedover bakkene og hoppe på steinene. Da var en leddharv, som føyde seg etter terrenget, langt å foretrekke. Omkring 1800 var leddharver med jerntinder i bruk på mange gårder i dalføret.

Leddharva bestod av to til fire sammenkoblede rekker av trebiter som var bundet sammen med vidjer eller tredd på teiner av jern. I hvert trestykke var det festet én eller to tinder. Leddharva arbeidet ikke særlig dypt, men den egnet seg til jevning av åkeren og til nedmylding av korn og gjødsel.

Rulle- eller valseharv

Kvadratisk rulleharv med ramme og tinder av tre. Den har fire valser som roterer under bruk. Harva tilhører Skedsmo Bygdetun.
.

Rulleharva var ikke et tradisjonelt åkerredskap i Norge. Eidsfoss Jernverk begynte å produsere rulleharver i 1823. Omkring 1850 var rulleharva kjent i store deler av Norge. Harva kunne ha tre til fem aksler i grinda. Til akslene var tindene festet i grupper på fire, som sammen dannet et kors. Tindene kunne være rette eller krumme. Rulleharva var dyr i anskaffelse, men den kunne spare mange dagsverk i våronna. Den egnet seg godt til knusing av klumper og nedmylding.

I første halvdel av 1900-tallet ble det fabrikkert valseharver av stål. De hadde gjerne tre eller fire aksler med åtte kryss på hver aksel. Rulleharva fungerte godt med hensyn til de fleste arbeidsoperasjonene en god harv skulle utføre: bryte tung jord, knuse klumper, jevne åkeren og mylde ned såkorn og gjødsel.

Det har blitt hevdet at rulleharva var en norsk oppfinnelse; den ble i alle fall eksportert til England og Tyskland som «The Norwegian harrow» og «Die norwegische Egge».

Labbeharv

Labbeharv i Gamle Hvam museum med brede, nesten horisontale labber. Harva er trolig fra midten av 1800-tallet.
.

Labbeharva har fått sitt navn etter tindene som ender i en labb. Labben kunne ligne en gåselabb eller den kunne ha en mer krum fasong. Den siste typen arbeidet seg forholdsvis dypt ned i jorda. Labbeharva egnet seg både til å smuldre jorda og nedmylde kornet.

I Norge dukket labbeharva opp omkring 1800 etter svensk forbilde. De eldste labbeharvene hadde en trekantet ramme av tre der det var festet tre, fem eller sju tinder som endte i en trekantet labb. Yngre typer fra 1940-tallet hadde en diagonal form med ramme og tinder av jern. Disse harvene var utstyrt med et styre. Labbeharver med opptil 17 tinder kunne trekkes av én hest. En svakhet med labbeharvene var at arbeidsdybden ikke kunne reguleres.

Kroktindharv

Kroktindharva var langt på vei laget etter samme lest som labbeharva, men tindene var bøyd fremover uten labber. Formen på tindene gjorde at de arbeidet seg forholdsvis dypt ned i grunnen (15–20 centimeter). Harva var utstyrt med et langt styre. Kroktindharva egnet seg godt til å bryte stiv jord.

Fjærharv

Fjærharva hører med til de yngste harveredskapene for hest. Den ble tatt i bruk over hele landet på slutten av 1800-tallet. Harvas ramme var utformet slik at den gled som på meier. På akslinger i ramma var festet C-formede stålfjærer. Dybden kunne reguleres ved hjelp av en hevarm som var koblet til akslingene. Vanlig arbeidsdybde var om lag ti centimeter. Fjærharvene fungerte bra både når det gjaldt å smuldre jorda og ødelegge ugress. Harvene varierte en god del i størrelse; de minste hadde syv tinder og ble trukket av én hest.

Skålharv

En skålharv fabrikkert av Osborne, forhandlet av Werners maskinforretning.
Av .

Skålharva omtales i lærebøkene for jordbruk først på 1900-tallet, men denne type harv fikk ikke så stor utbredelse som fjærharva. I stedet for tinder hadde harva to aksler med skålformede stålskiver. Vinkelen mellom akslene kunne justeres. Var vinkelen liten i forhold til trekkretningen, skar og smuldret harva jorda på en effektiv måte. Skålharvene måtte ha en viss belastning for å trenge ned i jorda, og de var tunge å dra. Til de minste rakk det med et beite på to hester. Hadde harva 16 skåler, måtte det fire hester til.

Dyptgående harver

Fjærkultivator med S-formede tinder.
Av .

Noen harver var laget med henblikk på at de skulle bearbeide jorda i dybden. Disse harvene var utstyrt med ås og styre eller ramme og hjul. Grubbere hadde få tinder som smuldret opp undergrunnen. De kunne arbeide ned til 30 centimeters dybde. Tindene var festet til en ramme som kunne reguleres i høyden ved et hjulpar. En harv som ble kalt ekspirator hadde brede labber som egnet seg godt til å bekjempe ugress.

Den såkalte kultivatoren ble tatt i bruk like etter 1900. Den bestod av en trekantet ramme som ble båret oppe av tre eller fire hjul. Fjærkultivatoren hadde S-formede tinder som kunne skiftes ut. Dermed kunne den fylle flere funksjoner. Denne harvtypen arbeidet godt i høstpløyde åkre. Arbeidsdybden, som var cirka 15 centimeter, kunne reguleres ved hjelp av hjulene. Fjærkultivatoren egnet seg godt til å harve rotvekst- og potetåkre. Den fjernet også ugress på en effektiv måte.

Lette harver

En bred variant av Korsmos ugressharv. Tre rombeformede jernrammer er koblet sammen med en hommel av tre. Før spiringen kjørte man med bredsiden av tindene frem, etter spiringen med smalsiden frem.
Av .

Det var også ulike typer lette harver, som i første rekke ble brukt til å mylde ned såkorn og gjødsel eller fjerne ugress. Disse harvene bestod av en ramme av jern med jernstenger på kryss og tvers. I krysningspunktene var det festet et stort antall tinder som var 10–12 centimeter lange.

Korsmos ugressharv hadde to eller tre rammer med tinder med et rektangulært tverrsnitt. Rammene kunne kobles sammen med en hummel. Harva kunne lett trekkes med én hest. Denne harva ble mye brukt til å fjerne ugress i kornåkrene. Den smuldret også opp overflaten av åkeren, slik at væten ikke så lett fordunstet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dybdahl, Audun (1983). Jord- og kornbehandling i eldre tid. Redskaper brukt i Steinkjer-regionen, Steinkjer Museum.
  • Langballe, Michael (1919). Landbruksredskaper og maskiner. I Nils Ødegaard (red.). Landbruksboken bind 1. Kristiania.
  • Olsen, Svein Magne (2005). Hesteredskap i norsk jordbruk. Landbruksforlaget.
  • Valen-Sendstad, Fartein (1964). Norske Landbruksredskaper. 1800–1850-årene. De Sandvigske Samlinger. Lillehammer.
  • Ødegaard, Nils (1922) Jordbrukslære. Syvende utgave. Aschehoug, Kristiania.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg