drivende hunder

Drivende hund
Av /Norsk jaktleksikon.

Dunker. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Artikkelstart

Drivende hunder er hunderaser som brukes til halsende, forfølgende jakt etter hårvilt (pattedyr). Det vil si at de driver viltet foran seg. Kortbeinte og langbeinte støvere samt dachshunder benyttes til denne jaktformen.

Jakten utøves med hunder i gruppen dachs, drivende- og sporhunder. Typiske drivende raser eller typer er:

Vanlige viltarter i Norge er hare og rev for langbeinte støvere, mens de kortbeinte drivende hundene som beagle, dachs, drever og bassetrasene i tillegg brukes på rådyr. Også gaupejakt drives med støvere.

Jakt

Det er ulike måter å bruke rasene på. Den eldste er trolig jakt med flokker av hunder (packs) hvor hundeflokken løp opp losdyret og oppholdt eller drepte det, eller drev byttet til det kollapset av utmattelse. Denne jaktformen forekommer fortsatt i Frankrike og Storbritannia med den engelske revejakten som et velkjent eksempel. Revejakt med støverflokker er også populært i en del stater i USA. Slik jakt anses som inhuman og er forbudt i Skandinavia. Her brukes drivende hunder som regel enkeltvis.

De drivende hundenes oppgave er å søke etter vilt og forfølge det ved hjelp av vitringen fra sporet mens de loser godt hørbart. Slik får jegeren kunnskap om hvor viltet tar veien. Selv om samlebetegnelsen er «drivende hunder», er det egentlig uriktig å si at hunden «driver» viltet i noen bestemt retning. Hunden følger sporløypa etter å ha satt losdyret i bevegelse, under kraftig kontinuerlig halsgivning (los). Viltet bestemmer retning og ofte også fart på drevet. Jegeren posterer på viltet der han mener det skal komme i forhold til losen. Aktuelle poster kan være kjente viltstier (rådyr) eller for eksempel ved uttaket.

Svært ofte – kanskje som regel – er viltet langt foran hunden. Unntaket kan være når langbeinte støvere jager rådyr (dette er ikke lovlig). Da kan losdyret (rådyret) bli svært hardt presset.

Lav drevfart er ønskelig, ellers kan losdyret raskt stikke ut av terrenget. Dette er delvis en følge av at man ønsker en human jakt med lite fysisk og mental slitasje på viltet. Delvis også en følge av at mange rådyrterreng er små. Det er mer ønskelig at rådyrene turer i ens eget terreng enn at de stikker over i naboterrengene. Dersom det jaktes mye i terreng med raske hunder (for eksempel langbeinte støvere som ikke er rådyrrene), kan man oppleve at dyrene stikker ut uansett hva slags hund de blir utsatt for. Dermed er en dags jakt kanskje ødelagt før den egentlig har begynt. En god rådyrhund gir seg også etter rimelig tid, og også dersom losdyret drar langt av gårde.

Historikk

Jakt med drivende hunder har foregått i tusener av år. Hundetypen og jaktformen eksisterte lenge før vår tidsregning, blant annet i Vest-Europa og middelhavslandene. Opprinnelsen kan være myndeliknende hunder fra det som i dag er Egypt, oppblandet med tyngre hunder av molossertype for å øke hundenes styrke og størrelse.

Xenofons beskrivelser

Xenofon (cirka 430–354 fvt.) var en gresk forfatter fra Athen.

Den greske yrkesmilitære forfatteren og hundemannen Xenofon utga for nesten 2500 år siden boken Om jakt. Her går han grundig inn på trening og jakt med drivende hunder, og beskriver flokkjakt med drivende hunder etter både hare, villsvin og hjortedyr. Han ønsket det samme av sine drivende hunder som vi gjør i våre dager, og drev bevisst avl på de beste hundene.

Selv om Xenofon drev jakt med flokker av hunder, så forlangte han at hundene skulle søke selvstendig og ikke holde kameratene under oppsikt og slenge seg med når de fant fot. Xenofon likte heller ikke hunder som var «løse på foten», det vil si ga hals på beitefot etter hare før uttaket. Det mest irriterende var hunder som stod stive mens de skalv og stirret når de fikk kontakt med viltet. De ble sjaltet ut, for det var ikke bruk for hunder som tok stand.

Xenofon jaget til fots – sammen med hundene. Hver eneste hund skulle kalles ved navn og oppmuntres og roses underveis. Fortsatt drives harejakt med hundeflokker på denne måten i England og kalles «beagling».

Senere utvikling

Gallia, det nåværende Frankrike, ble kjent for sine gode drivende hunder etter den romerske invasjonen. Ett av kjennetegnene på galliske støvere var lange og lavt ansatte ører. Trekket finnes også hos italienske, franske og sveitsiske støvere.

Raser med kortere ører kan stamme fra hunder med opprinnelse i asiatiske og kinesiske støvere, oppblandet med spisshunder av laikatypen på vei mot vest. Smålandsstøveren viser for eksempel en viss eksteriør likhet med spisshunder, blant annet gjennom det arvelige anlegget for stumpehale.

Det er en klar grense mellom øst- og vesteuropeiske støvere ved vestgrensen av Tyskland og Østerrikes sørlige grense. Skandinaviske raser hører dermed inn under de østeuropeiske.

Bruken av jakthunder har endret seg mye de siste hundre årene, selv om hundene stadig forfølger viltet i los. Tidligere tiders harehunder kunne jakte nær sagt i dagevis, og dressur var ofte mangelfull. Den moderne jegeren har verken tid eller anledning til å vente på en skarpsprungen støver i timevis og dagevis. Derfor er det ønskelig å kunne kalle hunden av losen eller at den selv slipper etter rimelig tid. Dette er enda viktigere hos lavbeinte hunder til rådyrjakt.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg