handelssted

Handelsstedene var ofte lokalisert nær fiskefeltene, og basert på enerett fra kjøpstedene og byene. Kjøpmenn i byene fikk opprette «kremmerleier paa landet», på steder som lå så langt borte fra byene at de hadde vanskeligheter med å skaffe seg egne varer. Bare borgere (innehavere av borgerbrev) fikk lov å eie slike steder. Dette førte til at kremmerleiene i stor utstrekning fikk preg av byarkitektur. For å drive lovlig måtte alle handelsmenn, håndverkere og skippere ha borgerskap (løse borgerbrev) i den kjøpstad distriktet var underlagt, selv om de bodde et annet sted. Handelsborgene kunne inn- og utføre alle tillatte kjøpmannsvarer. Denne rettigheten ble kalt handelsfrihet.

Fisken var en meget etterspurt vare som det var stor konkurranse om. Kjøpmennene i byene kunne ikke hevde seg i denne konkurransen og benyttet faste oppkjøpere som tok permanent opphold på de mest fiskerike stedene, nær fiskeriene. Oppkjøpernes, eller utliggernes, oppgave var å komme de utenlandske oppkjøperne i forkjøpet, forhandle med fiskerne og slutte avtaler om levering i sesongen eller av det kvantum som ble fisket i løpet av året. På den måten sikret byenes handelshus mest mulig av fiskeomsetningen.

Etter hvert begynte utliggerne å drive handel på egen hånd, såkalt tuskhandel. De ble de første handelsmenn utenfor byene, landhandlere. Handelshusene klaget til kongen over utviklingen som ødela deres handelsnæring. Ved å få kongelig privilegium kunne de hindre utenlandske oppkjøpere og egne utliggere å gå dem i næringen. Utliggerne kunne derfor fortsette som utliggere, men ikke som kjøpmenn i Trondheim og Bergen.

På den annen side klarte mange av utliggerne å kjøpe eller bygge hus i en av de to byene og dermed oppnå borgerskap – det samme som handelsbrev og kjøpmannsrett – og dermed overta, opprette eller bygge kremmerleier.

Det var selve lokaliseringen og nettverket som var det viktige for denne virksomheten, og det fantes handelssteder langs både den ytre og den indre led. Disse stedene lå i en dags ro- og seilingsavstand fra hverandre og gjorde det mulig for ferdafolk og fiskere å drive sin virksomhet langs kysten. Disse stedene kunne under de store fiskeriene, særskilt sildefisket, bli befolket av flere hundre personer av lokale fiskere og fra fjordene innenfor. På Flåvær i Herøy på Sunnmøre kunne det, når sildefiskeriene var på det høyeste, og havnen var full av fiskefartøy, være samlet opp til 1500 mennesker.

På Vestlandet var kombinasjonen av gjestgiveri og handelssted vanlig, selv om de to kategoriene i teori og praksis hørte til to forskjellige sektorer i det øvrige samfunnet. Her kunne man få kjøpt øl, brennevin og ellers det man trengte.

I 1857 kom lover som opphevet lade- og kjøpstedenes monopol. Virksomheten på kremmerleiene fortsatte som før, men etter hvert som fiskeriene langs kysten ble redusert og transporten i økende grad kom til å gå over land i takt med byggingen av veier langs kysten, ble også virksomheten ved disse handelsstedene overflødig.

I dag er en del av privilegiestedene borte ved at bygningene er revet, forfalt, eller er absorbert av utbyggingen på sentrale steder hvor det er kommet til ferge, bro- og veiforbindelser.

• byprivilegier
• handel – historie
• kjøpstad
• ladested