forskning i Antarktis

For eksempel var Belgica-ekspedisjonen i 1897-1899 under ledelse av belgieren Adrien de Gerlache, med Roald Amundsen blant deltakerne, en av de første ekspedisjonene med et klart vitenskapelig mandat utover kartlegging og geografisk utforskning. Ekspedisjonen samlet mye verdifulle vitenskapelige data.

En annen tidlig ekspedisjon med sterkt fokus på vitenskapelig utforskning var den britiske antarktisekspedisjonen (Southern Cross-ekspedisjonen i 1898 til 1900) under ledelse av nordmannen Carsten Borchgrevink, der ekspedisjonens målsetning var å tilbringe en vinter på kontinentet – nærmere bestemt Cape Adare – og å utføre vitenskapelig arbeid i området. De fleste utforskningsekspedisjonene på slutten av 1800-tallet og i første halvdel av 1900-tallet hadde på denne måten vitenskapelig utforskning som en av flere oppgaver.

Den norsk-britisk-svenske Maudheimekspedisjonen, som etablerte basen Maudheim i Dronning Maud Land og overvintret der i perioden 1949 til 1952, innledet en ny epoke der forskning trådte i forgrunnen. Ekspedisjonen ble organisert av Norsk Polarinstitutt og ledet av John Giæver. På denne ekspedisjonen ble det gjennomført kartlegging og meteorologiske, glasiologiske, geologiske og seismologiske undersøkelser. Maudheimekspedisjonen var en foregangsekspedisjon og en forløper for det internasjonale forskningssamarbeidet i Antarktis.

Det var likevel først ved internasjonale geofysiske år (IGY) i 1957–1958 at den vitenskapelige interessen for Antarktis tok til for fullt. Under IGY ble det opprettet en lang rekke vitenskapelige stasjoner på og rundt kontinentet. Tolv nasjoner var med på dette svært vellykkede forskningssamarbeidet som hadde som overordnet mål å studere jorda som et globalt system. Under IGY ble de nyeste instrumenterings-, rakett- og satellitteknologiene benyttet.

IGY omfattet studier innen en rekke områder av vitenskapelig interesse, inkludert meteorologi, geofysikk, glasiologi, oseanografi og seismologi. Det internasjonale samarbeidet under IGY la grunnlaget for at Den vitenskapelige komité for antarktisforskning (SCAR) ble opprettet i 1958, og for at Antarktistraktaten ble inngått i 1959. Antarktistraktaten viet Antarktis til fred og til et sted der det er frihet til vitenskapelig utforskning over hele kontinentet for borgere, organisasjoner og regjeringer av alle land. Dette som en fortsettelse av at det internasjonale vitenskapelige samarbeid ble utført så vellykket under IGY.

Det mangesidige forskningsarbeidet i Antarktis har blitt videreført og videreutviklet i tiårene etter det internasjonale geofysiske året. En rekke land har i etterkant av IGY etablert nasjonale antarktisprogrammer, organisasjoner som har ansvar for å levere og støtte vitenskapelig forskning i Antarktistraktatområdet på vegne av sine respektive regjeringer i Antarktistraktatens ånd. I dag har drøyt 30 nasjoner aktive nasjonale antarktisprogram og det er etablert i underkant av 50 helårsstasjoner og opp mot 30 sommerstasjoner på kontinentet og på og ved Antarktishalvøya.

Også Norge har en forskningsstasjon i Antarktis – Troll. Troll ble oppført i 1989-1990 og ligger i Jutulsessen i Gjelsvikfjella i Dronning Maud Land, 235 kilometer fra kysten og 1275 meter over havet. Troll ble bygd som en sommerstasjon, men i 2003 ble det besluttet at Troll skulle bygges ut og være bemannet hele året. Troll som helårsstasjon ble åpnet 11. februar 2005 av H.M. Dronning Sonja.

I våre dager er det meste av den forskningen som foregår i Antarktis fokusert på hvordan kontinentet og dets økosystemer vil bli påvirket av klimaendringer, og hvordan disse endringene igjen vil påvirke resten av planeten. Endringer i Antarktis er helt sentral for den globale havsirkulasjonen og værmønstrene, og Antarktis kan potensielt ha stor betydning for global havnivåøkning.

Det isdekte Antarktis er også et unikt klimaarkiv. Studier av de stratigrafiske lagene i dype iskjerner fra innlandsisen har gitt oss klimadata som gir oss grunnleggende innsikt i naturlige klimasvingninger og andre viktige og sentrale forhold knyttet til klimadynamikk som kan hjelpe oss å forstå dagens klima og modellere fremtidens klima.

De unike økosystemene og artene i Antarktis er verd å studere i seg selv. Spesielt er det interessant å studere strategiene organismene har for å tolerere og overleve i de ekstreme antarktiske omgivelsene, unike egenskaper som i mange tilfeller også kan være av interesse for kommersielle formål (for eksempel i medisin, og i konserveringsmidler) gjennom bioprospektering.

Mange viktige funn er gjort på grunnlag av studier gjennomført i Antarktis. For eksempel var det på grunnlag av observasjonsserier fra den britiske forskningsstasjonen Halley at man oppdaget hullet i ozonlaget forårsaket av menneskelige utslipp. Studier av iskjerner som har gitt oss informasjon om klimautvikling (temperatur og CO2) 800.000 år tilbake er svært viktig i arbeidet med å modellere fremtidig klima.

Den tørre, klare luften i Antarktis gir spesielt velegnede observasjonsforhold som gjør kontinentet til et utmerket sted for astronomi.