valgsystem

Valgsystem er et sett metoder som blir brukt ved valget til et representativt organ, eller en enkelt posisjon, når de avgitte stemmene skal regnes om til mandater.

Noen ganger bruker man et videre valgsystembegrep, som inkluderer alle de institusjonelle forholdene som kan innvirke på utfallet. Det kan for eksempel være stemmerettsbestemmelser, regler om økonomisk støtte til partier og kandidater, regler om føring av valgkamp, og så videre.

Her skal vi bare bruket begrepet i sin snevre betydning.

Man skiller først og fremst mellom flertallsvalg og forholdstallsvalg. Minst like viktig er imidlertid andre dimensjoner. Den nederlandske statsviteren Arend Lijphart skiller mellom fire hoveddimensjoner og fire bidimensjoner.

Hoveddimensjonene er

  1. fordelingsformelen
  2. kretsstørrelsen
  3. sperreregler (både formelle og faktiske)
  4. antall mandater i det valgte organet

Det er også hensiktsmessig å dra inn en femte hoveddimensjon, nemlig valgsystemets nivåmessige struktur og forholdet mellom nivåene når det gjelder fordelingen. Danmark, Norge og Sverige har nasjonale valgsystemer. Finland har det ikke.

Bidimensjonene er

  1. velgernes faktiske valgmuligheter i avstemningssituasjonen (engelsk: ballot structure)
  2. skjevheter i mandatfordelingen mellom kretsene
  3. forskjellige grunnprinsipper i republikanske systemer ved henholdsvis presidentvalg og parlamentsvalg
  4. muligheten for valgteknisk samarbeid mellom ulike kandidatlister, det vil si valgforbund og listeforbund (”apparentment”)

De viktigste av disse ni dimensjonene er 1) fordelingsformelen, 2) kretsstørrelsen og eventuelle sperreregler sett under ett, den såkalte effektive sperreregelen, og 3) nivåstrukturen i fordelingssystemet.

Fordelingsformelen

Når det gjelder fordelingsformelen, skiller vi mellom metode brukt ved flertallsvalg og metoder brukt ved forholdstallsvalg.

Flertallsvalgmetodene (som kan nyttes ved valg av både en enkelt og flere kandidater i samme valgkrets) varierer særlig med hensyn til om det bare kreves simpelt flertall, eller om den eller de valgte skal ha et absolutt flertall av avgitte stemmer.

Et absolutt flertall kan etableres på flere måter (omvalg eller bruk av ”alternative vote”, som bygger på velgernes markering av i hvilken prioritert rekkefølge de foretrekker kandidatene valgt).

Forholdstallsvalgmetodene faller i to hovedgrupper: divisormetoder og kvotemetoder. Samtidig må en også skille mellom om valget gjelder mer eller mindre faste partilister, eller om valget primært står mellom personer, eventuelt fra ulike partier.

Divisormetodene

Divisormetodene er kjennetegnet ved at partienes stemmetall skal divideres med en bestemt rekke divisorer, og at partiene får tildelt mandater i en rekkefølge som svarer til de oppnådde kvotientverdiene.

Den mest utbredte divisormetoden er den d’Hondtske (oppkalt etter belgieren Victor d’Hondt, selv om den tidligere også var utviklet av Thomas Jefferson).

Etter denne metoden dividerer vi stemmetallene suksessivt med divisorene 1; 2; 3; 4 også videre, mens de etter den modifiserte Sainte-Laguës metode skal divideres med 1,4; 3; 5; 7 også videre.

Denne metoden ble tatt i bruk i Sverige i begynnelsen av 1950-årene og senere innført både i Norge og Danmark.

Avstanden mellom divisorene spiller en rolle for den proporsjonaliteten som kan oppnås ved bruk av en gitt divisormetode.

Kvotemetodene

Kvotemetodene er kjennetegnet ved en bestemt kvote som mandatene skal fordeles etter. Partiets samlete stemmetall blir dividert med kvoten, og partiet får deretter et antall mandater som svarer til hvor mange ganger kvoten går opp i stemmetallet.

Eventuelt ufordelte mandater kan fordeles på forskjellige måter. Det vanligste er å se på restbrøkens størrelse (”største brøks metode”). Den hyppigste kvoten er den såkalte ”simple kvote” – eller Hares kvote – der det totale stemmetallet for de partiene som skal ha mandat, blir dividert med antall mandater som skal fordeles (altså S/M), vanligvis med avrunding til nærmeste heltall om et slikt ikke framkommer av seg selv.

Denne fordelingsmåten, Hares kvote sammen med største brøks metode, blir ofte regnet som forholdstallsvalgmetoden par excellence fordi den automatisk sikrer en høy grad av proporsjonalitet. Men den er altså bare en av flere forholdstallsvalgmetoder.

Valgsystemer kan vurderes ut fra ulike kriterier:

  • bidrag til å sikre sentrale samfunnsmessige målsettinger
  • enkelhet og gjennomskuelighet
  • virkning på partisystemets struktur – og dermed også på mulighetene for regjeringsdannelse
  • effekt på partienes indre samhold
  • grad av disproporsjonalitet mellom partienes stemmefordeling og deres mandatfordeling.

Disproporsjonaliteten blir nå oftest beregnet etter Gallaghers ”least square index”.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Elklit, Jørgen (2007). I: Østerud, Øyvind (red.)
  • Statsvitenskapelig leksikon. Oslo: Universitetsforlaget.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Valg

Kjetil Evjen
Universitetslektor, Universitetet i Bergen