lov av 14. juni 1985; endret en rekke ganger.
Ifølge § 2 skal planlegging etter loven legge til rette for samordning av statlig, fylkeskommunal og kommunal virksomhet og gi grunnlag for vedtak om bruk og vern av ressurser, utbygging, samt å sikre estetiske hensyn og gode oppvekstvilkår for barn. Gjennom planlegging og ved særskilte krav til det enkelte byggetiltak skal loven legge til rette for at arealbruk og bebyggelse blir til størst mulig gavn for den enkelte og samfunnet. Loven med tilhørende forskrifter skal legge til rette for bedre byggverk, mindre byggefeil og byggeskader, samt plassere ansvar for at byggverk blir utført tilfredsstillende.
Loven inneholder bl.a. bestemmelser om planlegging på riksnivå, fylkesplan, kommuneplan, reguleringsplan, konsekvensutredning, ekspropriasjon, refusjon for utgifter til vei, vann og avløp, skjønnsmyndighet, deling av eiendommer, byggetomten, bebyggelsen, bestående byggverk, saksbehandling, ulovlig byggearbeid og straffansvar.
Planene på høyere nivå er som hovedregel veiledende ved planlegging på lavere nivå. Men viktige planbestemmelser er også direkte bindende for grunneieren og den som har begrensede rettigheter over grunnen (f.eks. en festerett eller en servitutt). Reguleringsplanen, vedtatt av kommunen, er således bindende for grunnutnyttelsen. F.eks.: På et område regulert for boliger kan det ikke reises forretningsbygg; er området regulert som landbruks- eller naturområde, kan det heller ikke bygges boliger eller fritidshus der. Det er ingen plikt for grunneieren til å gjennomføre planen (f.eks. bygge boliger på området som er regulert for den slags bebyggelse), men den vedtatte planen gir grunnlag for å ekspropriere grunnen slik at planen kan gjennomføres. Reguleringsplanen kan ha særlige regler som begrenser bygging mv. i 100-metersbeltet langs vassdrag; slike begrensninger kan følge også av kommuneplanens arealdel – og for 100-metersbeltet langs sjøen har loven viktige generelle begrensninger. Rådighetsbegrensninger av denne art gir bare unntaksvis grunneier (eller andre med særlige rettigheter i grunnen) rett til erstatning. At landbrukseiendommen ikke kan utnyttes som tomtegrunn, gir f.eks. ikke rett til erstatning.
Gjennom plan- og bygningsloven skjer det en viktig koordinering av mange lovverk som berører utnyttelse av fast grunn (ofte omtalt som «sektorlovgivning», f.eks. landbruks- og naturvernlovgivning).
Se også bygging.