Krepsepest er en soppinfeksjon som blant annet rammer ulike arter ferskvannskreps. Krepsepest er en stor trussel for edelkreps. Infensjonen forårsakes av den sopplignende oomyceten Aphanomyces astaci.

I Norge ble krepsepest først oppdaget i 1971, og har senere blitt funnet i en rekke steder. Mattilsynet har utarbeidet retningslinjer for bekjempelse av krepsepest. Blant annet er det forbudt å innføre levende kreps og fangstutstyr. Det er også et problem at det er satt ut signalkreps, Pasifastacus leniusculus, i noen vassdrag. Den stammer fra Nord-Amerika, og ble importert til Sverige i 2002. Derfra har den kommet til Norge.

Alle de europeiske krepseartene som tilhører slektene Astacus og Austropotamobius er mottagelige for smitte . Dette gjelder blant annet vår egen  edelkreps ( Astacus astacus ). All edelkreps som angripes av krepsepest dør. A. astaci vokser i skallet og nervesystemet . Den kan påvises ved direkte mikroskopi av tynnhudete partier mellom leddene og under halepartiet, ved dyrking eller ved bruk av PCR .

Også japanske og australske krepsearter er mottakelige, mens nordamerikanske krepsearter er relativt motstandskraftige. «Chinese Mitten crab» (Eriocheir sinensis) kan derimot bare infiseres under laboratorieforhold.

Signalkrepsen (Pacifastacus leniusculus) og «Louisiana swamp crayfish» (Procambarus clarki) kan huse soppen uten å vise tegn til sykdom, men under gitte omstendigheter kan disse artene også dø som følge av sykdommen. Utsetting av signalkreps har mange steder, blant annet i Sverige, ført til spredning av krepsepest, men kan også spres via vann og infisert utstyr. Signalkreps er funnet enkelte steder i Norge, første gang i Porsgrunn kommune 2006.

Fra død kreps frigis det zoosporer som igjen kan infisere friske ferskvannskreps. Krepsepestsoppen overlever ikke lenge utenfor en vert, og smitten forsvinner i løpet av kort tid etter at all kreps er døde.

Klinisk syk kreps kan ha hvitaktige forandringer i muskulaturen, men det kan også påvises melaniserte partier, spesielt på ekstremitetene. I sluttstadiet av sykdommen viser krepsen unormal atferd, kommer frem i dagslys og mangler vanlige flukt- og forsvarsreaksjoner. Hos resistente krepsearter som signalkreps kan en observere brune og svarte misfarginger i skallet.

I Norge ble krepsepest første gang påvist i 1971 i Vrangselva og Veksa som følge av smitte fra Sverige. Sykdommen spredte seg videre til Glomma i 1987, til Haldenvassdraget/Stora Le i 1989 og til Hølandsvassdraget i 1993. Nye funn rapporteres jevnlig.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.