krepsepest

Alle de europeiske krepseartene som tilhører slektene Astacus og Austropotamobius er mottagelige for smitte . Dette gjelder blant annet vår egen edelkreps ( Astacus astacus ). All edelkreps som angripes av krepsepest dør. A. astaci vokser i skallet og nervesystemet . Den kan påvises ved direkte mikroskopi av tynnhudete partier mellom leddene og under halepartiet, ved dyrking eller ved bruk av PCR .

Også japanske og australske krepsearter er mottakelige, mens nordamerikanske krepsearter er relativt motstandskraftige. «Chinese Mitten crab» (Eriocheir sinensis) kan derimot bare infiseres under laboratorieforhold.

Signalkrepsen (Pacifastacus leniusculus) og «Louisiana swamp crayfish» (Procambarus clarki) kan huse soppen uten å vise tegn til sykdom, men under gitte omstendigheter kan disse artene også dø som følge av sykdommen. Utsetting av signalkreps har mange steder, blant annet i Sverige, ført til spredning av krepsepest, men kan også spres via vann og infisert utstyr. Signalkreps er funnet enkelte steder i Norge, første gang i Porsgrunn kommune 2006.

Fra død kreps frigis det zoosporer som igjen kan infisere friske ferskvannskreps. Krepsepestsoppen overlever ikke lenge utenfor en vert, og smitten forsvinner i løpet av kort tid etter at all kreps er døde.

Klinisk syk kreps kan ha hvitaktige forandringer i muskulaturen, men det kan også påvises melaniserte partier, spesielt på ekstremitetene. I sluttstadiet av sykdommen viser krepsen unormal atferd, kommer frem i dagslys og mangler vanlige flukt- og forsvarsreaksjoner. Hos resistente krepsearter som signalkreps kan en observere brune og svarte misfarginger i skallet.

I Norge ble krepsepest første gang påvist i 1971 i Vrangselva og Veksa som følge av smitte fra Sverige. Sykdommen spredte seg videre til Glomma i 1987, til Haldenvassdraget/Stora Le i 1989 og til Hølandsvassdraget i 1993. Nye funn rapporteres jevnlig.

• krepsdyr – sykdommer