dreiepositiv – Store norske leksikon

Et dreiepositiv, antakelig produsert rundt 1850. Kassen er av mahogni med intasia og messingbeslag. Scene med sju dukker av ulike karaktererer, blant annet en tannlege som trekker en tann ut av en pasient.

Dreiepositiv produsert av Wilhelm Bruder

Ringve musikkmuseum.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Dreiepositiv er en type transportabel lirekasse som spiller forhåndsprogrammerte melodier når utøveren sveiver på en sveiv.

Faktaboks

Etymologi: via middelnedertysk positiv, fra fransk positif, av middelalderlatin (organum) positivum 'orgel som kan stilles opp, flyttes'
Også kjent som: sylinderpositiv, positiv

Lyden kommer fra orgelpiper som får luft fra en belg. Belgen pumper luft inn til pipene, som settes i svingninger og frambringer lyden. Det er et mekanisk musikkinstrument, ved at melodiene er programmert på en sylinder (valse) ved hjelp av innslåtte stifter.

Dreiepositivet var utbredt i Norge i perioden 1850—1920 og var særlig populært i deler av Trøndelag og på Helgeland. De innslåtte melodiene var for det meste runddansslåtter, men det ble også spilt polser, marsjer, slagere og enkelte klassiske stykker på dreiepositiver. Det meste av musikken er i dur, og harmonikken er nesten alltid basert på treklanger.

Historikk

De eldste positivene ble konstruert i Italia på slutten av 1600-tallet, med røtter i den eksisterende spilledåseteknologien. Allerede på 1700-tallet kunne man oppleve de første omreisende positivspillerne i Norge. Disse var som regel italienere. Fra omkring 1820 spredte bruken av dreiepositiv seg til store deler av Europa, og rundt 1850 begynte man å bygge de første positivene i Norge, først og fremst i Nord-Trøndelag. Thomas Fosnæs regnes som den første norske positivmakeren.

Steinkjerpositiv

Fosnæs var instrumentmaker og hadde studert positivet til en avdød italiensk positivspiller i Beitstad. I 1849 flyttet Fosnæs til Steinkjer og startet positivproduksjon i byen. Senere fulgte brødrene Tharaldsen etter, hvor spesielt Christian ble en kjent positivbygger. I tillegg begynte både Theodor Bentzen og Jacob Schjefte, sistnevnte i samarbeid med Ola Fjeldhaug, å bygge positiver i 1860-årene. Dette førte til en stor produksjon av positiver i Steinkjer, med en samlet produksjon på mer enn 500 instrumenter over en periode på drøyt 50 år. Rundt 400 av disse bar Christian Tharaldsens navn. De fleste positivene vi kjenner til i Norge er bygd i Steinkjerområdet. Dette førte til at disse positivene, og spesielt Tharaldsens instrumenter, som var svært etterspurte, ble kjent under navnet Steinkjerpositiv.

Dreiepositiv i andre bygder

I Midt-Norge var det flere som etter hvert begynte å bygge dreiepositiv, blant annet i Åfjord på Fosen. Mange av Steinkjerpositivene ble solgt til Nordland, og spesielt på Helgeland oppsto det på slutten av 1800-tallet en sterk positivtradisjon med en rekke lokale byggere. Komponisten David Monrad Johansen skrev i mellomkrigsårene at han var bekymret for den tradisjonelle felemusikken på Helgeland, fordi de aller fleste heller ville ha et positiv å danse til.

Bruksområde og repertoar

Dreiepositivet ble først og fremst brukt som dansemusikkinstrument. Det er runddansslåttene vi finner flest av på sylindrene, spesielt populære valser og reinlendere, men også enkelte polser. Positivene ble ofte brakt med i båter fra Trøndelag til lofotfisket. Fiskerne ville ha dansemusikk i rorbuene for å friste de lokale jentene til å komme på dans. Det samme gjaldt på mange småsteder. Det var ikke alltid det fantes en felespiller eller trekkspiller tilgjengelig, men det var alltids en som kunne dra sveiven på positivet. Av og til ble positivene også brukt i samspill med fele.

Positivet ble i tillegg flere steder brukt som en form for arbeidsmusikk ved lossing og lasting av varer på båtene som skulle nordover, eller når nye jekter skulle sjøsettes.

Også i brylluper og fra tid til annen i begravelser ble det brukt dreiepositiv, og vi finner ofte en eller flere bruremarsjer på de ulike valsene. Noen av sylindrene inneholder i tillegg slagermelodier eller enklere klassiske stykker.

Konstruksjon

Valsene (sylindrene) er alltid laget av tre, og stiftene er gjort av messing. Det er slått inn smale stifter for de korte tonene og broer for de lengre tonene. Sveivingen har to funksjoner, både å få stiftevalsen til å gå rundt og til å pumpe luft fra belgen og inn i orgelpipene. Når valsen går rundt føres en tynn trepinne fra stiftene mot en pipeventil som åpnes og lukkes i samsvar med lengden på stiftene og broene. Når ventilen er åpen får pipen luft, og det produseres lyd. Hver pipe produserer en enkelt tone. Den som programmerer valsene slår gjerne inn flere sett med parallelle stifter og broer, slik at man gjennom å forskyve valsen opp eller ned kan få fram en ny melodi. De fleste av de bevarte positivvalsene består av åtte eller flere melodier.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Digitalt museum for steinkjerpositivene

Litteratur

Bratsberg, Bjørn Alexander: Steinkjerpositivet – et trøndersk bidrag til lirekasseproduksjon. Hovedfagsoppgave NTNU 1996, Trondheim.
Gotaas, Thor Gotaas: Lirendreier og lurendreier, 2002. Gjøvik.
Graff, Ola: «Det 'positive' Helgeland – om positiver og positivbygging i Søndre Nordland», i: Ottar 5 (243), 2002. Tromsø museum.
Krouthén,Mats: «Cylinderpositiv i Norge fram til 1850 – typer og traditioner», i: Karin Eriksson (red.): Musikk og tradisjon 35/2021. Norsk folkemusikklag.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Mekaniske instrumenter

Bjørn Aksdal