arkitektur på New Zealand

Inndelingen av New Zealand i provinser utviklet en regionalisme i arkitekturen i Auckland, Wellington, Nelson, Christchurch og Dunedin. Som i kirkearkitekturen, ble mange av de mest imponerende verdslige bygningene reist i tre, blant annet William Masons nye regjeringsbygning i Auckland (1857), reist i en klassisk-inspirert stil. I Christchurch benyttet Mountfort nygotisk stil i flere offentlige bygninger samt i kirker.

Gullrushet i Dunedin i 1860-årene gav grunnlag for byens nye arkitektur. Verdt å nevne er Bank of New Zealand (1879–1883) tegnet av William Barnett Armson. Robert Arthur Lawson tegnet også en rekke bemerkelsesverdige bygninger i Dunedin, men er også kjent for bankbygninger i Oamaru, utført i en gresk-inspirert stil. William Henry Clayton tegnet regjeringsbygningene i Wellington (1876), som er blant verdens største trekomplekser. Mot slutten av 1800-tallet ble det reist en rekke bygninger i historisme (nygotikk, nyrenessanse, Queen Anne-stil); samtidig merkes en innflytelse fra Arts and Crafts Movement.

Tendenser etter 1900 kjennetegnes av en søken etter lokal identitet, i kontrast til de britiske forbildene. Innflytelsen fra Arts and Crafts Movement merkes blant annet hos Samuel Hurst Seager og Basil Bramston Hooper. Offentlige bygninger i nybarokk var preget av britiske forbilder, blant annet i Dunedin Railway Station (1904–1907). Etter første verdenskrig merkes økende amerikansk påvirkning. Den californiske bungalowen ble svært populær i 1920-årene, mens en rekke arkitekter, blant annet Cecil Walter Wood, foretrakk den amerikanske kolonistilen. Arkitekturen i 1920- og 1930-årene var fortsatt preget av nygotikk og klassisisme. Etter jordskjelvet i Napier 1931 ble det reist bygninger i art deco-stil, noen med dekorative motiver fra maorikunsten. I Hastings ble det reist bygninger i spansk misjonsstil, art deco og klassisistiske stiler.

Modernismen slo først igjennom etter andre verdenskrig. Verdt å nevne er Minimalist Experimental House (1950) i Takapuna i Auckland. Fra 1950-årene dannet en rekke maoriarkitekter et alternativ til den internasjonale modernismen. I Fortuna Chapel (1958–1961), Wellington, tegnet av John Scott, merkes en syntese av gotikk, modernisme og elementer fra tradisjonell maoriarkitektur.

Karakteristisk for nyere arkitektur er bevisstheten om regional identitet og utvikling av en multikulturell arkitektur som forbinder moderne teknologi med landets kulturarv. New Zealands største og mest ambisiøse prosjekt i 1990-årene var byggingen av Museum of New Zealand Te Papa Tongarewa i Wellington, tegnet av en gruppe arkitekter i Auckland i 1990.