ankergrunn

Ankergrunn er havbunnen der et skip ankrer.

Ankergrunnen, i sjøkartene gjerne merket med et ankersymbol, er bunnforholdene i den aktuelle ankerasjen der et skip skal legge seg.

Forholdene på havbunnen har mye å si for hvor godt feste en får med ankeret. Ankerfestet består i hovedsak av to faktorer: Hvor godt ankeret setter seg, og kjettingens evne til å henge fast i havbunnen, riktig nok uten å ta skade. Leire, eller leirholdig sand gir best feste, ettersom det er lett for ankeret å grave seg ned, samtidig som det blir sugd fast av leiren. Kjettingen vil også feste seg i leiren når den legger seg langs bunnen. Ved kraftig ankertrekk er likevel leiren tykk nok til at ankeret ikke klarer å pløye seg gjennom massene, slik at skipet sleper på ankeret. I sjøkartene merkes sand- og leirebunn med bokstavene S og Cy.

Steingrunn og tareskog gir normalt dårlig feste, ettersom ankerflikene vil få problemer med å huke tak i noe. Stein og svaberg kan riktig nok gi enormt godt feste hvis fliken og armen på ankeret klarer å hekte seg fast i en sprekk eller kant. Å få ankeret opp igjen kan derimot bli umulig hvis det har kilt seg for godt, og kjettingen må kappes. I sjøkartene merkes stein og tare med bokstavene R og Wd.

Bunnens beskaffenhet oppgis med engelske forkortelser, som for eksempel:

I tillegg kan en legge til beskrivelser som eksempelvis fin sand, med bokstaven f foran S. Andre eksempler er stiv, klebrig, bløt, vulkansk, eller knust, med bokstavene sf, sy, so, v og bk.