Apparat brukt på fartøyer til måling av vanndybden. Det moderne loddeapparat er ekkolodd, men eldre apparater er fremdeles i bruk.

Opprinnelige form for lodd er et blylodd med tilhørende hampeline (loddline), oppmerket i favner eller meter. Loddet har en fordypning i bunnflaten, som blir fylt med talg i den hensikt å få opp med loddet litt stoff som viser bunnens art (bunnprøve). Skal man kunne lodde (ta loddskudd) med et slikt lodd, må fartøyet ligge nesten stille om resultatet skal bli riktig, da linen må vise noenlunde loddrett når loddet er i bunnen. Denne ulempen unngås ved de såkalte patentloddeapparater, der dybden registreres av en innretning som sendes til bunns med loddet og som påvirkes av vanntrykket – helt uavhengig av den linelengde som er ute. Apparatet omfatter også en «loddemaskin», et stativ med en rull for loddlinen, en smekker wire eller stålstreng. Man kan på moderat dybde lodde under fart opptil 15 knop.

Bruk av lodd har stor betydning som kontroll av bestikket i usiktbart vær, forutsatt at kartet har tilstrekkelig tett med dybdeangivelser, hvilket alltid er tilfelle nær kystene. Det tas et antall loddskudd med jevne mellomrom (en loddskuddsrekke) som lett kan sammenholdes med kartet. Håndlodd brukes især hvis man skal søke ankerplass i ukjente farvann. Med ekkolodd får man en sammenhengende dybdekurve (ekkogram). Ekkogrammet kan også gi en viss informasjon om bunnforholdene, f.eks. om det er hard bunn eller bløt bunn. Under hydrografering (kartlegging av sjø) brukes derfor både ekkolodd og loddemaskin.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.