William Powell Lear

Lear ble født i Hannibal, Missouri men flyttet etter hvert til Chicago. Her var han i en kort periode ansatt ved en mindre, lokal flyplass, og hans luftfartsinteresse ble tent. Allikevel skulle det gå lenge før han gikk inn i luftfart selv. Militærtjenesten ventet, og etter en periode i US Marines, valgte han å fullføre sin utdannelse på videregående skole i Tulsa. Samtidig startet han opp et lite radioverksted i kjelleren hjemme, for å finansiere livsopphold og skolegang. På skolen tok han flere fag, men han hadde hovedfokus på matematikk.

Hele veien lå luftfartsinteressen hos han, og i 1931 kjøpte Lear et fly for 2500 dollar, fra en kvinne i Michigan. Dette fikk fart på hans oppfinnervirksomhet, da han så forbedringspotensiale i navigasjonssystemene. Han grunnla etter en kort tid et selskapet Lear Developments som spesialiserte seg på flyelektronikk .

Gjennom Lear Developments utviklet Lear flere viktige instrumenter og elektroniske løsninger for luftfarten, blant annet det aller første helautomatiske landingssystemet for fly. Dette ble han belønnet for gjennom prisutdelingen «Collier Trophy» i 1949. Han utviklet også autopilotsystemer, radiosystemer og andre flynavigasjonshjelpemidler i samme selskap. Hans radiosystemer – LearAvian – var veldig populære, og ble benyttet i mange flymodeller.

I 1949 endret Lear navnet på selskapet til Lear Incoporated, og åpnet samtidig et større produksjonsanlegg i California.

Lear flyttet i 1962 til Sveits, og opprettet SAAC – Swiss American Aviation Company, som hadde som formål å bygge om en P-16 jetjager til et forretningsfly. Dette prosjektet hadde enkelte uhell under testflygning, og Lear ga opp planene og selskapet i Sveits etter to år. Samtidig solgte han sin eierandel i Lear Incorporated til Siegler Corporation. Han flyttet så tilbake til USA, og bosatte seg i Wichita, Kansas, der han fortsatte planen han begynte på i Sveits, med ombygging av jetfly med tanke på forretningsreisende.

Dette skulle vise seg mer vellykket, og i oktober året etter startet LearJet Corporation testflygning av sin modell LearJet 23, som skulle bli det første masseproduserte forretningsflyet. Flyet ble en suksess, både på grunn av sin utforming og lave pris i forhold til andre konkurrenter. Til tross for dette måtte Lear i 1967 forlate og selge selskapet, som følge av store økonomiske tap på andre prosjekter.

I begynnelsen av 1970-årene fortsatte Lear sine oppfinnelser og utvikling, både innenfor og utenfor luftfart, og solgte blant annet en opsjon til Canadair, som da var en lite kjent Kanadisk flyprodusent. Lear forsto at Canadair ønsket å kjøpe seg inn først og fremst for å kunne utnytte Lear’s kjente navn i egen profilering. Men, Canadairs morselskap, Bombardier, hadde troen på Lears patenter, og valgte å satse på dette i Canadairs noe ukjente flytyper. Canadair Challenger ble en vellykket businessJet, med lang karriere i internasjonal luftfart. Bombardier holdt seg trofast til Lear sine produkter også etter hans død, og i 1990 kjøpte Bombardier opp selskapet LearJet.

Lear’s siste utviklede modell kom aldri i produksjon, men var kanskje hans mest spektakulære og innovative. LearAvia Lear Fan 2100 var et fly som i all hovedsak var produsert av lett komposittmateriale, i stedet for aluminium, og som hadde en skyvepropell som var drevet av to turbinmotorer. Da Lear døde, ba han sin kone om å fullføre byggingen av flyet, men til tross for en viss interesse blant enkelte investorer fikk flyet aldri godkjenning.

• privatfly
• charterfly