West Vanguard-ulykken var en utblåsning av grunn gass som skjedde 6. oktober 1985 under boring av en letebrønnHaltenbanken

Utblåsning av gass skjedde da rørarrangementet som ledet gassen ut på siden av boreinnretningen sviktet og gassen kom opp midt i plattformen. Under utblåsningen kom det en mengde gassbobler i sjøen under boreplattformen som gjorde at vannet mistet egenvekten og plattformen mistet oppdrift. Etter ca. 20 minutter ble gassen antent, hvilket resulterte i en kraftig eksplosjon. Evakuering med to livbåter var allerede startet da eksplosjonen inntraff. Det var den første ulykken av denne type på norsk sokkel. Det var 80 personer om bord og 79 ble reddet. En person omkom.

Eier av plattformen West Vanguard var KS A/S Smedvig Drilling CO II i Stavanger. West Vanguard var en ganske ny og moderne rigg bygd av Trosvik Mekaniske Verksted i Brevik i 1982. Den var av typen Trosvik Bingo 3000, som var en halvt nedsenkbar rigg av katamarantype med to pongtonger og seks søyler. Når den var i arbeid stakk den 23,5 meter dypt. Riggen hadde var forankret med åtte ankere med ankerkjettinger.

Plattformen ble leid ut til Statoil umiddelbart etter den var ferdig på verftet. Da utblåsningen inntraff boret den på Haltenbanken på blokk 6407/6. Rettighetshavere til blokken var Statoil (50 %), Mobil (40 %) og Britoil (10 %), med Statoil som operatør. Etter ulykken ble plattformen reparert og oppgradert av Trosvik Mekaniske Verksted. Reparasjonene skjedde etter nye regler som krevde at riggen ble utstyrt med ekstra oppdriftstanker på pongtongene og nye stabilitetsøyler fra ankerspillene.

Utblåsningen skjedde under en ordinær boreoperasjon. Meningen var å bore ned til 4150 meter under havbunnen. Boringen forløp som normalt inntil man litt før klokken 21.00 boret inn i en tynn gassholdig sandformasjon 263 meter under havbunnen. En slik gassansamling ble kalt en grunn gasslomme. Sandsonen var ikke påvist ved borestedsundersøkelsen, men undersøkelsesrapporten hadde, basert på erfaringer fra Haltenbanken, påpekt at man kunne regne med å finne gasslommer og hadde forutsett en sandsone 60 meter dypere. Borepersonellet fikk ut gassen som kom inn i brønnen og fortsatte boringen. På borespråket ble dette kalt å foreta en utsirkulering. Noen meter lengre ned støtte man igjen på et nytt område der målingene viste økende gass, gjennomførte på nytt utsirkulering, og fortsatte boringen.

Klokken 22.52 ble boringen stanset for å foreta en rørskjøting. Borestrengen ble løftet og pumpene slått av. Mens man arbeidet med å kople på en ny lengde, begynte boreslam å strømme opp røret. Gassavledningssystemet ble straks koblet inn. Pumping av tungt slam tok til klokken 22.57 og nådde maksimalt trykk klokken 23.00. Man klarte ikke å sikre og stabilisere brønnen, og utblåsing var dermed et faktum.

Boreoperasjonen i denne fasen foregikk uten sikkerhetsventil (blow out preventor). Det var søylen av boreslam fra plattformen og ned til bunnen av hullet som holdt trykket under kontroll. Vekten på boreslammet kunne varieres alt etter boreoperasjonens karakter. Hvis man støtte på mer trykk enn forventet kunne boreslammet tilføres mer tyngde. I dette tilfellet prøvde boremannskapet å øke tyngden, men trykket var for stort og avstanden ned til gasslommen altfor liten. Dermed mistet man kontrollen med brønnen og fikk en utblåsning.

Boreleder Edvin Aakre forklarte at han og det øvrige mannskapet forsøkte å få slutt på gasstrømmen ved å drepe brønnen med boreslam. Imidlertid ble det lekkasje i en slange som førte boreslammet tilbake til brønnen og de måtte gi opp arbeidet. Han og det øvrige mannskapet som deltok i aksjonen måtte trekke seg ut av borerommet da det ble fylt med gass. Deretter forsøkte man uten hell å kople bort røret som går fra plattformen til havbunnen. I stedet klarte man å løsne tre av de fire kjettingene akterut. Dette førte til at ankerfestene forut trakk plattformen ut av posisjon, slik at gassen ikke strømmet opp mot selve plattformen. Aakre sier at etter forsøket med å drepe brønnen gikk han forut opp på broen. Ikke lenge etter kom den første eksplosjonen fra kjellerdekket eller maskinrommet.

Utblåsingen økte raskt i intensitet og ble sammenliknet med støy fra flere jetmotorer. Lyden var så høy at det var umulig å snakke sammen. En stråle på 30 – 40 meter kom ut av gassledningsrøret med en blanding av gass, slam og sand. Det boblet i vannet fra gassutblåsningen og etter rundt tyve minutter begynte det å brenne. Det brant både på plattformen og på overflaten av havet rundt plattformen. Plattformen begynte å krenge. Litt før 23.30 kom en eksplosjon og det flammet opp omkring boretårnet og utover rørdekket. Det startet nye branner omkring boretårnet og utover rørdekket. Det kom nye eksplosjoner. To av mannskapet sto ubeskyttet oppe på boligkvarteret. En av dem fikk brannsår i ansiktet og den andre ble kastet fem-seks meter bakover av lufttrykket. Etter dette måtte personell på dekket foreta en rask evakuering.

Hovedredningssentralen ble varslet klokken 23.10 via Ørlandet radio om at det var tilløp til brann ombord på West Vanguard. Siden ulykken skjedde midt i vaktskiftet, og alle var våkne på den tiden og været var greit, skjedde evakueringen raskt. Noen få minutter før eksplosjonen var det gitt ordre om at alle skulle gå i livbåtene. Mannskapet var i ferd med å utføre ordren, og de fleste hadde fått på seg overlevelsesdrakter. Klokken 00.05 var plattformen i brann. Mannskapet fikk låret livbåtene ned langs plattformen til det brennende havet og fikk to livbåter ut fra plattformen.  I den ene livbåten (livbåt nr. 2) var det 30 personer og i den andre (livbåt nr. 2) 45 personer. To stykker satt på taket i den lukkede livbåten, mens den ble låret ned.

Etter at plattformsjef Ivar G. Thorsen hadde gitt ordre om evakuering tok han og stabilitetsjefen og aktiverte utløsningsmekanismen for de 4 ankrene akter, slik at strekket fra de forreste ankrene skulle trekke plattformen unna brønnen og gassoppstrømningen. De forsøkte å drive plattformen unna gasstrømmen med framdriftsmaskineriet, og rakk å kutte tre ankerkjettinger som holdt plattformen i posisjon. Denne kuttingen førte til at plattformen drev noe av og fjernet seg fra borehullene. Plattformen ble trolig reddet av denne kuttemanøveren. Deretter klatret mannskapet ned langs plattformen, hoppet i sjøen og la på svøm. De ble tatt opp av av riggens standby båt «Black Ice». Plattformen drev av og la seg etter hvert i ytterkanten av brannområdet.

Fem supplybåter hadde samlet seg, men ingen hadde brannslukningsutstyr ombord. Forsyningsskipet Black Ice meldte 03.30 at de hadde tatt om bord til sammen 79 mennesker og satte kurs mot Trondheim. To brannslukningsfartøy kom fra Statfjord og Nord-Norge. Litt over halv åtte om morgenen slukte brannen. Det ble antatt at dette skyldtes at gasslommen var i ferd med å gå tom. Det var store skader på plattformen.

Etter petroleumslovens bestemmelser nedsatte Justisdepartementet en undersøkelseskommisjon for å granske ulykken. Mandatet var å bringe på det rene årsakene til den ukontrollerte gassutblåsningen fra West Vangard-plattformen og vurdere gjeldende sikkerhetsregler. Lagdommer Odd Nørstebø ble oppnevnt til formann, med professor Jon Kleppe, Institutt for petroleumsteknologi og anvendt geofysikk, NTH; plattformsjef Håkon Bjønness; seksjonsleder for boreingeniørtjenester Paul T. Klavenes; og forbundssekretær Tor Fjelldal, Norsk Olje og petrokjemisk fagforbund (NOPEF) som medlemmer. Undersøkelseskommisjonen avga sin rapport et knapt halvt år senere: NOU 1986:16 «Ukontrollert utblåsing på boreplattformen West Vanguard 6. oktober 1985».

Kommisjonen fastslo at West Vanguard var en nyere, godt utstyrt og godt vedlikeholdt boreplattform med et boremannskap som fylte forskriftenes kvalifikasjons- og sertifikatkrav og var alminnelig godt kvalifisert. Etterprøvinger av boredataene viser at borepersonellet hadde klare indikasjoner på at man kunne være i ferd med å miste kontrollen med brønnen. Den kompenserende handlingen som da hadde vært mulig var å øke slamvekten for å holde tilbake gassen i brønnen.  Kommisjonen mente at boreansvarlige hadde hatt mangelfull forståelse for utviklingen av en grunn gassutblåsning, vært overdrevet engstelige for å gå opp i slamvekt og at at det hadde vært uheldige omstendigheter som feil rapportering, sviktende tillit til måleinstrumenter og undervurdering av faresignaler. Det ble fastslått at Statoils boreoperasjonsledelse på land ikke var godt nok kjent med alle deler av brønnprogrammet og ikke hadde forberedt medarbeiderne på plattformen godt nok på utfordringene de kunne møte på Haltenbanken. Det ble videre påpekt enkelte avvik fra selskapets interne boreprosedyrer.

Som teknisk årsak ble det påpekt at en pakning rundt teleskoprøret sviktet og at gassen dermed kunne strømme fritt ut på helikopterdekket og at maskinrommet raskt ble fylt med gass. Pakningen som ble brukt under boringen var av samme slag som på alle de andre riggene Statoil opererte.

Kommisjonen fant at ulykken avdekket at det tradisjonelle gassavledningsutstyret som ble brukt på samtlige norske rigger i norsk sokkel hverken hadde tilstrekkelig styrke eller kapasitet. Videre fant man at boreforskriften for topphulls-boring måtte endres. Etter kommisjonens mening må man forhindre grunn gassutstrømming på plattformer.

Det ble også rettet kritikk mot Oljedirektoratet, som man mente burde ha foretatt en revidering av regelverk og sikkerhet etter at det høsten 1984 hadde vært en lignende hendelse, men da uten at gassen ble antent.

Følgende tiltak ble foreslått:

  • Bedre opplæring og dermed bedre forståelse av grunn-gass-problemet hos borepersonell
  • Bedre koordinering ved planleggingen av brønn
  • Bedre måleutstyr og videreutvikling av anordninger til å møte grunn-gassutstrømming
  • Endring av regelverket for bruk av gassavledningsutstyr ved topphullboring
  • Endre beredskapsprosedyrene slik at evakuering ordinært iverksettes så snart gassavledningssystem av tradisjonell type settes i funksjon
  • Bedre de brannforebyggende tiltak på plattformer  slik  som å plassere luftinntak til maskinrom der det er mindre sjanse for å få inn gass
  • Bedre rømningsveiene
  • Samle alle paneler for å koble ut operasjoner på et sikkert sted
  • Videreutvikleanordninger for en hurtig forflytning av plattformen

Etter ulykken satte næringen i verk flere tiltak for å redusere risikoen for grunn gass utblåsninger. Ett av de viktigste lærepunktene var å bore pilothull for å ha bedre kontroll ved treff av grunne gasslommer. Boremetodene ble også endret slik at grunn-gass ikke lengre kunne komme opp på boredekket. Det ble også utviklet bedringer på livbåter og teknikk for å sette ut livbåter ved fritt fall.

  • Bjørkhaug, Magne (1985). Årsaksforhold ved utvikling av brann og eksplosjon om bord i boreriggen «West Vanguard» natt til den 7. oktober 1985. Trondheim: Norges branntekniske laboratorium.
  • Danielsen, Ulf (1988). Årsaksforhold ved utviklingen av brann og eksplosjon om bord i boreriggen «West Vanguard» natt til den 7. oktober 1985. Oslo: Norske sivilingeniørers forening, Stidiesenteret.
  • Nørstebø, Odd (formann) (1986). NOU 1986: 16 Ukontrollert utblåsing på boreplattformen West Vanguard 6. oktober 1985. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Oljedirektoratet (1987). Oljedirektoratets rapport om «West Vanguard»- ulykken: ukontrollert gass-utblåsning Brønn 6407/6-2. Stavanger: Oljedirektoratet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.