Diktet har gjennom hundre år blitt mye omtalt og analysert. Når det gjelder oppbygning har kritikerne pekt på at diktet tar utgangspunkt i, men forvrenger, sonettens tradisjonelle struktur.
Noen har sett forbindelseslinjer mellom visjon av sfinksen i diktets andre strofe og Yeats’ langvarige omgang med esoterisk spiritisme. En del lesere har ment å påvise en ambivalens hos Yeats, som innebærer at han både tiltrekkes og frastøtes den apokalyptiske skapningen som trer fram mot slutten av diktet.
Andre har studert forholdet mellom diktet og litteraturhistorien og ment å finne tekstlige ekko fra romantiske diktere som Percy Bysshe Shelley og William Blake, men også den symbolistiske kunstneren Gustave Moreau.
Diktet oppleves som stadig relevant for nye lesere. I The Anatomy of Influence (2011) hevder den innflytelsesrike litteraturviteren Harold Bloom at diktet er uten sidestykke i det 20. århundrets vestlige poesi når det gjelder retorisk kraft.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.