Faktaboks

Joan Didion
Uttale
dˈidiən
Født
5. desember 1934, Sacramento, California, USA
Død
23. desember 2021, Manhattan, New York, USA
Portrettbilde

Joan Didion var en amerikansk journalist og forfatter, som gjennom 1960- og 1970-årene ble kjent for sine essayer hvor hun analyserer og kommenterer samfunn, kultur og politikk i USA. Didion publiserte også en rekke kritikerroste romaner, essaysamlinger og filmmanus. I 2005 vant hun National Book Award For Nonfiction for memoarene De magiske tankers år (2005), og i 2013 ble hun tildelt National Medal of Arts.

Bakgrunn

Joan Didion ble født og tilbrakte sine tidlige år i Sacramento i California, et sted som skulle bli svært viktig for skrivingen hennes. Faren, Frank Reese Didion, jobbet i militæret, og familien flyttet ofte i barneårene. Moren, Eduene (Jerrett) Didion var hjemmeværende. Joan Didion studerte engelsk ved Universitet i California, Berkeley. Etter endt utdanning begynte hun å jobbe som journalist for Vogue i New York. Hun skrev også artikler for blant andre Mademoiselle, New York Times og National Review. I 1964 giftet hun seg med John Gregory Dunne, og i 1966 adopterte de datteren Quintana Roo Dunne. Familien bodde lenge i California, men flyttet senere tilbake til New York, hvor Didion bodde frem til sin død i 2021 etter at ektemannen og datteren døde i henholdsvis 2003 og 2005.

Forfatterskap

Bokomslag, De magiske tankers år
Bokomslag, De magiske tankers år
Tiden.

Sakprosa

Didion er en av de aller viktigste kommentatorene og observatørene av det amerikanske samfunnet i perioden etter 1967. Hun var svært skeptisk til en del elementer ved utviklingen i landet, og særlig det hun kalte «sentimentaliserende fortellinger» som hun mente fungerte til å dekke over store problemer i dette samfunnet. Hun er kjent for å ha skrevet om svært varierte tema, alt fra motkultur i Los Angeles på 1960-tallet til den såkalte «Central Park Five»-saken hvor fem svarte ungdommer ble pågrepet og uriktig dømt for voldtekten av en 28 år gammel kvinne i New York i 1989.

Didion hylles ofte for å ha et svært presist språk og en kjølig, observerende, nesten kynisk, stil. Samtidig skriver hun ofte ut fra et «jeg var der»-prinsipp og knytter tekstene til både en identifiserbar tid, sted og perspektiv. Som en del av denne teknikken trekker hun gjerne inn elementer fra eget liv, som settes sammen i en slags collage, eller det Didion selv refererer til som «atomisering».

Hennes to første essaysamlinger, Slouching Towards Bethlehem (1968) og The White Album (1979), er også blant hennes mest kjente. Tittelen Slouching Towards Bethlehem viser til W.B. Yeats' berømte dikt «The second coming» (1921), hvor han, i en av de siste linjene, spør: «hva slags utemmet beist, hvis time endelig er inne, halter mot Betlehem for å bli født?» Dette «beistet» er på mange måter hovedmotivet i Didions litterære produksjon, som dokumenterer en verden som har gått av hengslene. Et opprørende eksempel fra denne samlingen er når Didion beskriver møtet med en femåring i et hippiekollektiv i Los Angeles som sitter på gulvet og leser en tegneserie, høy på LSD som hun har fått av moren sin. Med The White Album gikk Didion i større grad over til å beskrive nettopp de ulike narrativene som USA fortalte om seg selv, og skrev essays om blant annet filmindustrien og The Doors.

Didion har også skrevet kritiske reportasjebøker. Salvador (1983, norsk oversettelse i 1984) omhandler borgerkrigen i El Salvador, og Miami (1987) tar for seg den cubanske immigrantkulturen i den amerikanske storbyen med samme navn.

I 2001 utkom Political Fictions, som omhandler amerikansk politikk mellom 1988 og 2000 og legger særlig vekt på administrasjonene til George Bush og Bill Clinton.

De siste tekstene hun skrev, var De magiske tankes år (originaltittel The Year of Magical Thinking fra 2005, norsk oversettelse fra 2007) og Blå kvelder (originaltittel Blue Nights fra 2011, norsk oversettelse fra 2012). Disse bøkene beskriver henholdsvis tapet av ektemannen John Gregory Dunne og datteren Quintana Roo. Med sin karakteristiske nøyaktige og konsise teknikk beskriver Didion her vanskelige tema som død, sykdom, aldring, forråtnelse, ensomhet og, ikke minst, sorg. Gjennom skriften tvinger Didion seg til å forstå det virkeligheten bringer med seg, noe som er synlig i tittelen, The Year of Magical Thinking, som viser til den ambivalente forståelsen hun hadde av sin manns død. For dette verket vant hun National Book Award For Nonfiction i 2005. Hun omarbeidet det også til et teaterstykke som hadde premiere på Broadway i 2007.

Blant de siste publikasjonene som kom ut, var essaysamlingen We Tell Ourselves Stories to Live. Collected Nonfiction (2006), som inneholder tekster fra 1968 og frem til 2003. Et nevneverdig eksempel er det sentrale selvbiografiske verket «Where I Was From» (2003) hvor Didion gjennom sin egen historie prøver å forstå Amerikas motsetningsfylte historie. Etter denne fulgte South and West: From a Notebook (2017) og Let Me Tell You What I Mean (2021), som inneholder tidligere upubliserte essayer og notater.

Romaner

Didion skrev også en rekke kritikerroste romaner, blant annet Run River (1963), som handler om oppløsningen av en familie fra Sacramento. Her tar hun opp mange av temaene som også skulle prege det senere forfatterskapet, som vold, angst og følelser av at verden er ute av kontroll.

Andre romaner inkluderer Play It As It Lays (1970), hvor vi møter en ung skuespiller som drar ut på veien for å komme vekk fra sine personlige problemer, samt A Book of Common Prayer (1977), Democracy (1984) og The Last Thing He Wanted (1996).

Filmmanus

Sammen med ektemannen John Gregory Dunne skrev hun manus til fem filmer. The Panic in Needle Park (1971), A Star Is Born (1976) og True Confessions (1981) og Up Close & Personal (1996). Særlig filmen A Star is Born ble en stor suksess, med Kris Kristofferson og Barbara Streisand i hovedrollene.

Filmmanuset til den politiske thrilleren As it Happens (2012) er skrevet sammen med Todd Field.

Utvalgte utgivelser

Romaner

  • Run, River (1963)
  • Play It as It Lays (1970)
  • A Book of Common Prayer (1977)
  • Democracy (1984)
  • The Last Thing He Wanted (1996)

Sakprosa

  • Slouching Towards Bethlehem (1968)
  • The White Album (1979)
  • Salvador (1983)
  • Miami (1987)
  • After Henry (1992)
  • Political Fictions (2001)
  • Where I Was From (2003)
  • Fixed Ideas: America Since 9.11 (2003)
  • Vintage Didion (2004)
  • The Year of Magical Thinking (2005, norsk oversettelse De magiske tankers år av Halvor Kristiansen fra 2007)
  • We Tell Ourselves Stories in Order to Live: Collected Nonfiction (2006)
  • Blue Nights (2011)
  • South and West: From a Notebook (2017)
  • Let Me Tell You What I Mean (2021)

Filmmanus

  • The Panic in Needle Park (1971, med John Gregory Dunne)
  • Play It as It Lays (1972, basert på romanen hennes, med John Gregory Dunne)
  • A Star Is Born (1976, med John Gregory Dunne)
  • True Confessions (1981, med John Gregory Dunne)
  • Up Close & Personal (1996, med John Gregory Dunne)
  • As it Happens (2012, med Todd Field)

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Dokumentarfilm

  • Joan Didion: The Center Will Not Hold (2017) av Griffin Dunne

Litteratur

  • Daugherty, Tracy: The Last Love Song: A Biography of Joan Didion. New York: St. Martin's Press, 2015

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg