Stølsheimen landskapsvernområde

Stølsheimen landskapsvernområde ligger i Voss, Vaksdal og Modalen kommuner i Hordaland, Høyanger og Vik kommuner i Sogn og Fjordane. Det ble opprettet  21. desember 1990 og strekker seg over 373 km2

Begrunnelsen for å frede Stølsheimen som landskapsvernområde var særlig de mange kvalitetene som her løper sammen til et hele, som i forvaltningsplanen er oppsummert slik: «et særpreget og vakkert vestlandsk fjell- og fjordlandskap med kulturminner, kulturlandskap og naturmiljø som er lite påvirket av tekniske inngrep».

Mange større og mindre vann i et småkupert terreng med brede daler preger de indre delene av Stølsheimen. Så snart vi er over kanten etter oppstigningen fra fjordene, eller oppe fra dalene i sør, åpner landet seg. Det skifter mellom vide myrområder, forsenkninger med slyngende elver og frodige smådaler og snaufjell i et litt uryddig mønster. Det tar litt tid å orientere seg i forhold til de nesten talløse småelvene og bekkene og deres stryk og fosser. Ikke sjelden må vi opp med kartet for å finne ut om vannet renner til Sognefjorden eller Eksingedalen.

Terrenget endrer seg fra vest mot øst. Det er vilt og snørikt ut mot fjordene, og den noe sure gneisen med sitt sparsomme planteliv framhever landskapets skrinnhet. Her er det vanligvis mye snø, så det er et fint skiterreng, særlig for vårskiløping, og ofte er det godt klisterføre ut juni i denne delen av Stølsheimen.

Øst- og sørover er terrenget mer avdempet, med bredere dalganger og mindre krevende terreng, både sommer og vinter. Hist og her ligger det noen mer markante topper som gir stort utsyn sommerstid, eller lange utforrenn på vinterføre.           

Geologien i Stølsheimen er i store trekk nokså enkel. I vest er vesentlig gneis av variabel sammensetning, stort sett hard og sur, men det er også store områder med båndgneis, med linser av myke og mineralrike bergarter. I øst dominerer fyllitt og amfibolitt, begge er myke bergarter som forvitrer lett og gir et rikt jordsmonn. Det er denne geologiske profilen som gjør deler av Stølsheimen så frodig, og svært tiltrekkende som beiteområde. 

Et par kilometer nordøst for Selhamarhytta ligger Gryteberget, en gammel klebersteinslokalitet. Steinen er grønngrå og består av myke magnesiumsilikater. Det som gjorde den ytterst ettertraktet, var at den lett lot seg skjære i og forme, men også at den var ildfast.

Kleberstein kom i bruk til gryter allerede i bronsealderen, og det finnes tallrike brudd over hele landet. Vi vet ikke når forekomsten ved Selhamar ble oppdaget, men det sies at stein fra bruddet her inne også er brukt i Voss kirke, som ble bygd omkring 1200. Når grytene skulle lages, var det vanlig først å skjære til formen utvendig, før en begynte med uthulingen. Flere halvveis utskårne gryter står ennå fast i fjellet ved Gryteberget og gir et godt inntrykk av virksomheten. Alle fornminner i Norge er fredet, det gjelder også klebersteinsbruddet her inne i Stølsheimen.

Raudberget like nordøst for Selhamarhytta er særpreget både ved sin rødfarge og sitt manglende planteliv. Hele fjellet består av serpentin, en magnesiumholdig bergart. Navnet kommer av latin serpentinus (slangelignende), på grunn av det flekkete utseendet, det vil si som et slangeskinn. I Raudberget inneholder serpentinen nesten 40 % magnesiumoksid, dessuten 6 % jernoksid. Ved forvitring går jernoksidet over til rust, og det er det som har gitt fjellet den karakteristiske rødfargen.

Det høye innholdet av magnesium virker som gift på de fleste blomsterplanter, moser og lav, og fjellet er derfor nesten bart og uten vegetasjon. En av de plantene som tåler å leve på serpentin, er fjelltjæreblomsten. Andre metalltolerante arter er fjellarve, småsyre, tuearve og grønnburkne. Den siste er en liten, beskjeden bregne som klorer seg fast i tynne sprekker i fjellet og som er svært vanlig i Raudberget, slik som på alle andre norske forekomster av serpentin. Stedvis er fjellet dekket av fiolstein, en merkelig såkalt luftalge som gir steinene en vakker, rødlig-oransje farge. Andre steder der det er rikelig med sigevann, blir fjellet helt svart av blågrønnalger.

Fjelltjæreblomsten, Viscera alpina, (viscera = seig, viskøs, henspeller på tjæreblomstens klisterbelagte stengel, alpina = som lever i fjellet) er den av våre blomsterplanter som har høyest metalltoleranse. Den er vanlig overalt i fjellet, men det blir gjerne mye av den på serpentin og kisholdige bergarter. Her er det liten eller ingen konkurranse fra andre arter, som ikke tåler jordsmonnet, og fjelltjæreblomsten får rikelig anledning til å spre seg. Det er altså ikke slik at arten må ha kobber eller magnesium, det er bare snakk om et konkurransefortrinn.

De bratte overgangene fra fjell til fjord og dal i Stølsheimen gjør at vi i løpet av en dag kan passere nesten samtlige av Vestlandets vegetasjonstyper. I liene fra Sognefjorden og opp mot fjellet er det frodige edelløvskoger, med lind, ask, alm og hassel og vakre tepper av hvitveis om våren. Litt lenger oppe i lia blir sommeren for kort for de nevnte varmekjære trærne, og bjørka overtar, med innslag av osp, rogn og hegg. Det er denne skogstypen som i hele området danner skoggrensen på omkring 700 meter. Høyere oppe overtar vierbeltet, og så kommer den mer typiske alpine sonen over det igjen.

Voss tamreinlag kjøpte i sin tid rein og satte dem ut i fjellet nord for Voss. Resultatet ble heller dårlig. Etter en tid ble laget oppløst og reinen overlatt til seg selv. I dag er det derfor villrein i Stølsheimen, og stammen holdes på ca. 600 dyr for å hindre overbeiting. Det vanligste større pattedyret i Stølsheimen er hjorten. Den er imidlertid sky og gjemmer seg godt i skogen, slik at vi må fare varlig fram i skumringen eller ved daggry for å se dyret. Det er helst brunstgroper og ødelagte trær, der hannene har feid hornene, som forteller at her er det hjort. Dyrelivet for øvrig er som i de fleste fjellstrøk, bortsett fra at ingen av våre fire store rovdyr har vist seg her inne på over hundre år. 

Bergen Turlag og Voss Utferdslag har et svært godt nett av selvbetjente hytter i Stølsheimen-området. Avstandene er til dels korte, noe som gjør området godt egnet for familier med barn. Atkomsten er lett, enten en starter i øst fra Vikafjellet/Voss, eller fra dal- og fjordstrøkene i vest. For mange vil det være naturlig å starte på Vikafjellet, for å slippe den første store oppstigningen. Herfra er det lett å gå til Selhamarhytta, og så er det nesten bare utfor ned til Voss, for den som bare ønsker seg en helgetur.

 Kart: Turkart Stølsheimen Nærøyfjorden 1:100 000, Statens Kartverk.

Stølsheimen, Bergen Turlag, 12 siders hefte, 1998

Monsen, K.Ø.: Turar i Modalen og Stølsheimen, fra slott til støl, Modalen kommune 1999

Brendehaug E. (red.): Vestafjells, Bergen Turlag 1990

Aase, T. R. (red.): Stølsheimen, Eide Forlag 2003

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.