Moen-saken

Tirsdag den 4. oktober 1977 ble den 20 år gamle Torunn Finstad fra Kongsberg meldt savnet, og torsdag den 6. oktober ble hun funnet voldtatt og drept like ved Stavne bru over Nidelva i Trondheim. Finstad var student ved NTH.

Fritz Moen ble pågrepet den 7. oktober og tilsto i avhør den 9. oktober (ifølge avhørsreferater) at han hadde «overfalt og voldtatt en kvinne ved Stavne bro, og sparket henne i elven». Den 11. april 1978 ble han satt under tiltale av statsadvokaten i Trondheim etter riksadvokatens ordre, for å ha drept og voldtatt henne. Moens forsvarer under denne rettssaken var Hallstein Pedersen, Trondheim.

Frostating lagmannsrett dømte den 29. mai 1978, i samsvar med aktors påstand, Fritz Moen til 20 års fengsel og inntil 10 års sikring.

Lørdag den 11. september 1976 ble den 20 år gamle Sigrid Heggheim fra Jølster funnet drept og forsøkt voldtatt på et jorde (Nidarvoll), bak en bensinstasjon på Nardo i Trondheim. Heggheim var også student ved NTH. Hun ble sist sett da hun tok farvel etter en fest på Studentersamfundet kl.02:00 natt til 5. september.

Ved tiltalebeslutning av 15. september 1981 ble Fritz Moen igjen satt under tiltale ved Frostating lagmannsrett, for drap og forsøk på voldtekt av Sigrid Heggheim. Fritz Moen tilsto i avhør (ifølge døvetolk) å ha utført også disse ugjerningene. Aktor var Olaf Jakhelln.

Under rettssaken var det to vesentlige opplysninger som Fritz Moens forsvarer trakk fram:

1. Ifølge den rettsmedisinske erklæringen var det svært lite sannsynlig at blodet som ble funnet på åstedet eller sæden som ble funnet i offeret kunne stamme fra den tiltalte, da blodtypen ikke samsvarte med tiltaltes blodtype.
2. Det opprinnelig antatte drapstidspunktet ble av påtalemyndigheten forskjøvet nesten et døgn fram i tid (18–24 timer), til et tidspunkt da Fritz Moen ikke hadde alibi, på tross av at ingen hadde observert offeret etter det opprinnelig antatte dødstidspunktet, da tiltalte hadde alibi.

18. desember 1981 dømte lagmannsretten Moen til fengsel i fem år, i tillegg til den straff han var idømt av Høyesterett for drapet på Torunn Finstad (til sammen 21 års fengsel og inntil 10 års sikring – lovverkets strengeste straff).

Journalist Tore Sandberg engasjerte seg sterkt i Moen-saken på slutten av 1990-tallet, og gikk offentlig ut med anklager om at det kunne være begått justismord.

Det var nå klart at det fantes biologiske spor (sæd og blod) som kunne vært DNA-analysert i forbindelse med drapet på Sigrid Heggheim. De biologiske sporene var imidlertid i 2000 forsvunnet (sannsynligvis destruert). Det var imidlertid notert at blodet var av blodtype A, noe som beviste at hverken blodet eller sæden stammet fra Fritz Moen.

Ved advokat John Christian Elden begjærte Fritz Moen 2. januar 2000 gjenopptakelse av begge drapssakene.

Kjæremålsutvalget gjennomgikk bevisene som forelå. Utvalget fant at vilkårene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven § 392 annet ledd var til stede i forbindelse med drapet på Sigrid Heggheim, og begrunnet dette med at det er mest sannsynlig at de biologiske spor (sæd og blod) som ble funnet på åstedet ikke kan tilbakeføres til Moen, og at det strafferettslige beviskravet ikke synes å ha vært oppfylt, med mindre de biologiske sporene stammer fra en annen enn gjerningsmannen. Samtidig forelå det etter utvalgets syn sterke holdepunkter for at det biologiske materialet ikke kunne stamme fra andre enn gjerningsmannen.

Utvalget fant det derfor unødvendig å ta stilling til spørsmålet om påtalemyndighetens forskyvning av det først antatte dødstidspunktet med 18-24 timer hadde hatt betydning for domfellelsen.

Blant annet som en følge av Liland-saken ble straffeprosesslovens kap. 27 endret, og Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker opprettet fra 1. januar 2004, noe som i prinsippet skulle gjøre det enklere å få tatt opp igjen alvorlige straffesaker.

13. oktober 2004 sendte Fritz Moen ved advokat John Christian Elden begjæring til «gjenopptakelseskommisjonen» om gjenopptakelse av Torunn-saken. Dette ble anført som en «foreløpig begjæring».

3. november 2004 ble advokat John Christian Elden av gjenopptakelseskommisjonen oppnevnt som Moens forsvarer, «for å utarbeide en endelig gjenopptakelsesbegjæring». I brev av 23. februar 2005 begjærte advokat Elden oppnevnt den tyske politispesialisten Alexander Horn som sakkyndig, for en vurdering av sannsynligheten for at drapene på Sigrid Heggheim og Torunn Finstad ble begått av samme gjerningsmann. Behandlingen av begjæringen ble etter dette stilt i bero i kommisjonen, i påvente av den endelige begrunnelsen for begjæringen.

Fritz Moen avgikk ved døden den 28. mars 2005, 64 år gammel, men familien (ved halvbroren) ga uttrykk for at gjenopptakelsessaken måtte videreføres.

Tor Hepsø, født i 1938, avgikk ved døden på sykehuset i Namsos 20. desember 2005.

To dager før sin død erkjente han overfor tre sykehusansatte å ha tatt livet av både Sigrid Heggheim og Torunn Finstad. I samråd med ham selv kontaktet sykehuspersonalet samme dag både politi og prost. Den 19. desember fastholdt Hepsø tilståelsen overfor to representanter for det lokale politiet og prost Inge Torset.

Opprinnelig fantes det biologiske spor (hårprøver) av den antatte gjerningsmannen også i Torunn-saken. I 2005 viste det seg imidlertid at disse biologiske sporene også hadde blitt destruert.

Ettersom Moen hadde avgått ved døden, skulle retten i henhold til straffeprosessloven § 400 avsi frifinnende dom uten hovedforhandling. Slik dom ble avsagt av Borgarting lagmannsrett 24. august 2006.

Dommen hadde slike premisser:

«Trøndelag statsadvokatembeter har, med tilslutning fra Riksadvokaten, bedt om at det avsies frifinnende dom uten hovedforhandling etter Straffeprosessloven § 400 femte ledd, jf oversendelsesbrev til Borgarting lagmannsrett av 20. juli 2006.

Lagmannsretten avsier etter dette frifinnende dom for de forhold som er omfattet av gjenopptakelsesbegjæringen, jf Straffeprosessloven § 400 femte ledd. Dommen fra 1978 omfatter også domfellelse for overtredelser av straffeloven § 212. Gjenopptakelsessaken omfatter ikke disse forholdene, men advokat Elden har bedt om at det avsies frifinnelsesdom også for disse postene. Trøndelag statsadvokatembeter har i sin oversendelse til retten uttalt at de har sympati for denne løsningen, men er i tvil om det er hjemmel for det. Lagmannsretten legger til grunn at det ikke er hjemmel for frifinnelse for så vidt gjelder de tiltalepostene som ikke er gjort til en del av gjenopptakelsessaken. Dom avsies i samsvar med dette. Lagmannsretten antar imidlertid at det hensett til at Moen er død, uansett ikke vil være aktuelt å utmåle straff for de forhold som ikke er omfattet av gjenopptakelsessaken.

Dommen er enstemmig.-»

På grunn av sin døvstumhet hadde Fritz Moen vanskelig for å skjønne hva som skjedde under politiavhørene, og han ble ble ifølge Aftenposten skreket til under avhørene, noe som gjorde ham livredd, og førte til at han ble presset til å avgi falsk tilståelse. Under rettssakene skal han også ha hatt vanskelig for å forstå hva som skjedde.

Gjenopptakelseskommisjonen bemerket at Fritz Moen skal ha endret sine forklaringer mange ganger, og at det er flere forhold i forklaringene hans som ikke stemte med de funnene som ble gjort på åstedene. Dessuten mener kommisjonen at det kan være tvil om Moens forklaringer i det hele tatt, både til politiet og retten, er oppfattet riktig.

I statsråd 8. september 2006 ble et utvalg oppnevnt for å granske politiets, påtalemyndighetens og domstolenes behandling av de to straffesakene. Også forsvarernes, Tore Sandbergs og de sakkyndiges rolle i saken skal granskes.

I Lilandsaken konkluderte granskningskommisjonen med at: «Liland-saken neppe var blitt gjenopptatt hvis det ikke var for det arbeidet som de private etterforskerne Sten Ekroth og Sandberg hadde bidratt med». Tore Sandberg engasjerte seg minst like sterkt i Moen-saken, og det er grunn til å tro at heller ikke denne saken hadde blitt oppklart uten hans medvirken.

Norske media har historisk fått generell kritikk for å opptre kollektivistisk, og ikke ivareta sin rolle som «den fjerde statsmakt» i tilstrekkelig grad. Under Moen-sakene i 1978 og 1981 var både kringkasting og presse tallrikt til stede i rettssalen. Journalistene nøyde seg med å referere rettens konklusjoner, uten selv å drive noen form for kritisk journalistikk med bakgrunn i blant annet påstander om begått justismord, Moens alvorlige handikap, manglende samsvar mellom biologiske spor og den tiltalte, eller at sakkyndiges kommentarer og uttalelser var blitt avvist. Et unntak var ukebladet Se og Hør, som senere finansierte Sandbergs etterforskning i Moen-saken, og som derved medvirket til oppklaringen.

Media har også fått kritikk for at de i ettertid (etter frifinnelsene) ikke har beklaget sin egen rolle i saken. Et unntak var Aftenposten, som etter frifinnelsene erkjente å ha forsømt sin rolle, og som prøvde å få i gang en debatt om medias rolle i Moen-saken.

Tore Sandberg, som både i 1978 og 1981 var ansatt i NRK, og refererte fra rettssakene i Dagsrevyen, sier om sin egen rolle til journalist Bent Botten i det nå nedlagte magasinet MEMO (magasinet ble nedlagt før artikkelen ble publisert):

«Jeg så gjennom mine egne innslag fra rettssakene. Det var ganske trøstesløst. Den desidert største reportasjen jeg lagde om disse drapssakene handlet om all overtiden politiet i Trondheim hadde lagt ned i etterforskningen. Jeg tror de fleste journalistene som dekket sakene skjønte at noe ikke stemte. Men vi var så servile overfor rettssystemet. Etter min mening har norske journalister forsømt seg kraftig. Og de gjør det fortsatt. Hvor er den kritiske journalistikken mot politiet og rettsvesenet? Journalistene setter seg ned som lydige hunder ved sin herres bord, og unnlater å gjøre den jobben de bør gjøre».

Oslo Redaktørforening inviterte til et debattmøte onsdag 27. september 2006, med tittelen «Justismordene – hvor var pressen?». Møtet måtte avlyses på grunn av for få påmeldte.

• falsk tilståelse
• justismord

• Moen-sakens granskningsrapport. NOU 2007:7. (Regjeringen.no)

• Tore Sandberg, «Overgrepet – Justismordene på Fritz Moen», 2007