sikring

Sikring var en strafferettslig særreaksjon som norsk rett tidligere kunne idømme ved fare for gjentakelse av alvorlige straffbare handlinger. Sikringens formål var å ivareta samfunnsvernet mot personer som hadde begått alvorlige eller gjentatte lovbrudd.

Sikring ble opphevet 1. januar 2002 og er erstattet med tre andre særreaksjoner. Lovbrytere som ikke kan straffes på grunn av psykose eller bevisstløshet på gjerningstiden betraktes som utilregnelige, og kan overføres til tvungent psykisk helsevern. Den som er straffri på grunn av høygradig psykisk utviklingshemming, kan overføres til tvungen omsorg. Tilregnelige lovbrytere kan ved alvorlig gjentakelsesfare idømmes forvaring i stedet for straff.

Sikring var formelt sett ikke straff, og ble brukt mot personer som på gjerningstiden var psykotiske eller bevisstløse og mot personer med mangelfullt utviklede og/eller varig svekkede sjelsevner. Sikring kunne bare ilegges ved dom. Retten måtte konstatere at det forelå overtredelse av en straffebestemmelse, at lovbryteren hadde en abnorm sinnstilstand, og at det av den grunn var fare for nye lovbrudd. Retten skulle fastsette en lengstetid for bruken av sikringsmidler, og kunne senere forlenge denne.

Sikring kunne enten være ved tvungent opphold i anstalt, eller ved kontroll i frihet i form av meldeplikt, alkoholforbud og andre former for oppfølgning for å hindre nye straffbare forhold.