Frifinnelse, dom som går ut på at saksøkerens krav i sivil sak verken fullt ut eller for noen del tas til følge; i straffesak at tiltalte ikke dømmes for det forhold han er tiltalt for.

Saksøkte i en sivil sak frifinnes når saksøkeren ikke får medhold i sitt krav. I visse tilfeller kan saken avvises, se avvisning.

I straffesaker gjelder prinsippet in dubio pro reo, dvs. at retten skal frifinne dersom den er i tvil om tiltalte er skyldig. En som er blitt frifunnet, har i utgangspunktet krav på erstatning av staten for skade han har lidt ved forfølgningen (straffeprosessloven av 22. mai 1981 kap. 31). Erstatningen kan settes ned eller falle bort bl.a. dersom siktede uten rimelig grunn har benyttet sin rett til å nekte å forklare seg eller har motvirket opplysning av saken eller har gitt foranledning til etterforskningstiltak. En siktet vil dessuten ha rett til oppreisninger etter satser fastsatt av Kongen for krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk art som følge av pågripelse eller varetektsfengsling dersom vedkommende blir friunnet eller forfølgningen blir innstilt. Også ellers kan siktede tilkjennes oppreisning når det fremstår som rimelig.

Krav om erstatning eller oppreisning settes frem for det politidistrikt som har etterforsket saken. Den som er frifunnet har også normalt rett til erstatning av staten for nødvendige utgifter til sitt forsvar (strpl. § 438).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.