frifinnelse

Saksøkte i en sivil sak frifinnes når saksøkeren ikke får medhold i sitt krav. I visse tilfeller kan saken avvises, se avvisning.

I straffesaker gjelder prinsippet in dubio pro reo, det vil si at retten skal frifinne dersom den ikke finner det bevist ut over rimelig tvil at den tiltalte er skyldig. En person som er frifunnet i retten, har krav på å bli betraktet og behandlet som uskyldig.

En som er blitt frifunnet, har i utgangspunktet krav på erstatning av staten for skade han har lidt ved forfølgningen (straffeprosessloven av 22. mai 1981 kap. 31). Erstatningen kan settes ned eller falle bort blant annet dersom siktede uten rimelig grunn har benyttet sin rett til å nekte å forklare seg eller har motvirket opplysning av saken eller har gitt foranledning til etterforskningstiltak.

En siktet vil dessuten ha rett til oppreisningserstatning for krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk art som følge av pågripelse eller varetektsfengsling dersom vedkommende blir frifunnet eller saken blir henlagt uten tiltale. Også ellers kan den tidligere siktede tilkjennes oppreisning når det fremstår som rimelig, for eksempel der staten har brutt menneskerettighetene under etterforskningen.

Krav om erstatning eller oppreisning settes frem for det politidistrikt som har etterforsket saken innen tre år etter frifinnelsen eller sakens avslutning. Den som er frifunnet har også normalt rett til erstatning av staten for nødvendige utgifter til sitt forsvar etter straffeprosessloven § 438 dersom vedkommende ikke har hatt offnetlig oppnevnt forsvarer under etterforskningen eller rettssaken.

• straffeprosess
• sivilprosess
• avvisning
• erstatning
• oppreisning – sivilprosess
• dom – jus