Mauritius' historie

Den første europeiske koloniseringen kom med nederlenderne i årene 1598–1710, som gav øya navnet Mauritius, og i to perioder søkte å etablere faste bosettinger. I 1712 tok Det franske Ostindiske kompani over øya, som de kalte Île de France. På 1700-tallet bygde franske kolonister ut en plantasjeøkonomi med sukker som det viktigste produktet, og med slaver fra Øst-Afrika og Madagaskar som arbeidskraft.

Øya var fransk koloni fra 1715, men ble okkupert av Storbritannia i 1810 og ble formelt en britisk koloni i 1814. Etter at slaveriet ble opphevet i 1835 ble hovedtyngden av arbeiderne importert fra India, og fortsatt er størstedelen av øyas befolkning av indisk herkomst.

Det første politiske parti på Mauritius ble stiftet i 1936 – Mauritius Labour Party (MLP). Det gikk inn for utvidet stemmerett og reformering av arbeidslovgivningen, og bygde opp en base i arbeiderklassen på øya. I 1947 ble en ny grunnlov med en folkevalgt forsamling og utvidet stemmerett innført, og de første valgene som ble avholdt i 1948 ble vunnet av MLP. Under ledelse av Seewoosagur Ramgoolam vant MLP også de følgende valg, men i konkurranse med Parti mauricien (PM), som søkte å bryte den politiske dominansen til det indiske flertallet.

En form for indre selvstyre ble innført i 1964, og valg ble avholdt i 1967. En gruppering ledet av MLP fikk flertall; 44 prosent av befolkningen støttet partier som gikk imot selvstendighet. I januar 1968 kom det til opptøyer over selvstendighetsspørsmålet. 25 mennesker ble drept, hvoretter unntakstilstand ble innført og britiske tropper satt inn.

Den 12. mars 1968 ble Mauritius selvstendig stat innen Det britiske samvelde. Ramgoolam ble landets første statsminister og leder av en MLP-ledet koalisjonsregjering.

Mauritius er en av ytterst få afrikanske stater som har bevart både et sivilt styresett og flerpartisystem helt siden selvstendigheten. Dette tilskrives ikke minst utstrakt toleranse for politiske meninger – og et valgsystem som sikrer at de forskjellige etniske grupper blir representert i parlamentet. Det politiske bildet har først og fremst vært preget av hyppig omskiftelige parti- og personkonstellasjoner, snarere enn partipolitisk stabilitet.

Etter selvstendigheten kom den fremste opposisjonen mot Ramgoolam fra det radikale Mouvement Militant Mauricien (MMM), ledet av Paul Bérenger. Ved valgene i 1982 inngikk MMM i en allianse med Parti Socialiste Mauricien (PSM), som vant et klart flertall, hvorpå Anerood Jugnauth ble statsminister, Bérenger finansminister. Jugnauth dannet i 1983 et nytt parti, Mouvement Socialiste Militant (MSM). Et forslag om å gjøre Mauritius til republikk ble nedstemt samme år, men etter en grunnlovsendring ble republikken likevel innført i 1991, dog innenfor Det britiske samvelde.

Etter valget i 1995 ble statsminister Jugnauth etterfulgt av MLP-lederen Navin Ramgoolam – den andre fredelige overdragelse av makten til opposisjonen siden selvstendigheten. Etter valget i 2000 kom Jugnauth tilbake som statsminister, med Bérenger som visestatsminister og finansminister, basert på valgsamarbeid mellom MSM og MMM. I henhold til avtalen mellom de to partiene overtok Bérenger statsministerstillingen i 2003. Dette var også første gang statsministerposten ble holdt av en person som ikke tilhørte den indiske/hinduistiske delen av befolkningen; Bérenger er av fransk avstamming. Ved valget i 2005 kom Navin Ramgoolam tilbake til makten i spissen for en opposisjonsallianse, Alliance Sociale, bestående av MPL og flere mindre partier.

Omfattende opptøyer brøt ut i 1999, med fire omkomne og betydelige materielle ødeleggelser som følge, etter at en populær sanger døde i arresten etter en demonstrasjon for å legalisere marihuana. Opprøret var det mest alvorlige på tre tiår, og ble ansett for å være utslaget av sosiale spenninger i det mauritanske samfunnet.

Beliggende i Det indiske hav er Mauritius både kulturelt og økonomisk i skjæringspunktet mellom de to verdensdeler. Politisk tilhører Mauritius Afrika og er medlem av Den afrikanske union, men mye av den økonomiske kontakten er rettet østover. Mauritius har ført en alliansefri utenrikspolitikk med nærmest tilknytning til Afrika, men også med kontakter til Europa og Asia.

Stiftelsen av organisasjonen Indian-Ocean Rim Association (IORA) på Mauritius i 1997 understreker landets spesielle bakgrunn og beliggenhet. IORA skal styrke samarbeidet mellom stater på begge sider av Det indiske hav. Sekretariatet for den 20 medlemmer store organisasjonen ble i 2000 etablert i Mauritius hovedstad Port Louis. Samtidig har Mauritius knyttet nære bånd til det sørlige Afrika, og ble i 1995 opptatt som medlem i samarbeidsorganisasjonen Southern African Development Community (SADC).

Mauritius har vært en drivkraft i samarbeidet mellom statene også i Det indiske hav. Mye av utenrikspolitikken har vært konsentrert om å gjenvinne suvereniteten over Diego Garcia-atollen, som før selvstendigheten ble utskilt og innlemmet i Det britiske territoriet i Indiahavet. Etter 1960 ble atollen utleid til USA, som senere har bygd en militærbase der. Alle de om lag 2000 innbyggerne på øygruppen ble tvangsflyttet til Mauritius og Seychellene for å gi plass for basen, og sammen med sine etterkommere har de siden kjempet for å kunne vende tilbake. I 2000 fikk Mauritius medhold i en britisk rett i at bortvisningen av innbyggerne var ulovlig, og de fikk i flere britiske rettsinstanser medhold i sitt krav om rett til å vende tilbake til sitt hjemland. Innbyggerne, som ble tilkjent britisk statsborgerskap, har imidlertid blitt avvist av den britiske regjering, som i 2008 også fikk medhold fra Overhuset. Saken førte i 2004 til at Mauritius truet med å trekke seg fra Det britiske samvelde.

• Mauritius
• Mauritius' befolkning
• Mauritius' politiske system
• økonomi og næringsliv på Mauritius