Knut Wigert i tittelrollen i Henrik Ibsens skuespill John Gabriel Borkman, på Nationaltheatret, Oslo, 1978.

Knut Wigert av F. Solvang/KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Knut Wigert, født i Skien, norsk skuespiller, bror av S. Wigert. Debuterte 1938 på Centralteatret, ansatt ved Nationaltheatret samme år, der han var en ledende kunstnerisk kraft, bortsett fra krigsårene da han gjorde aktiv innsats i Kompani Linge og Det Norske Fallskjermskompani. Alt som ung hadde Wigert et klart øye for tvilernes tragedie, og skapte stor menneskeskildring som Hamlet, Ibsens hertug Skule, keiser Julian, den gamle Peer Gynt, John Gabriel Borkman og Rosmer. Innsikt og medfølelse utmerket hans spill som Hugo i Sartres Skitne hender og King i Key Largo av Maxwell Anderson.

Blant hans realistiske oppgaver må nevnes Tom i Glassmenasjeriet, Helmer i Et dukkehjem og assessor Brack i Hedda Gabler, Tiller i Saken Oppenheimer av Heinar Kipphardt. I rollen som faren i Luigi Pirandellos Seks personer søker en forfatter gikk han ut over realismens grenser. Hans stilsans feiret triumfer i Den glade enke (Danilo), i Schillers Maria Stuart (både Leicester og Mortimer), hans poetiske finfølelse og verdighet gjorde dypt inntrykk i Britannicus av Racine. Suverent infam var han som Daniel Hejre i De unges forbund. Han iscenesatte Medea av Anouilh og Kreditorer av Strindberg.

Filmdebuterte 1940 i Tante Pose, og medvirket senere i bl.a. Englandsfarere (1946), som Fridtjof Nansen i den sovjetisk-norske Bare et liv (1968) og i den britiske Ransom (1974). Formann i Riksmålsforbundet 1974–83. Stod bak stiftelsen Nasjonalmuseet Henrik Ibsen, som var foranledning til opprettelsen av Ibsen-museet i Arbins gate i Oslo (åpnet 1993).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.