Nykritikken, retning innen amerikansk og engelsk litteraturteori og -kritikk som hadde sin første begynnelse i T. S. Eliots litteraturkritiske essayer og i I. A. Richards teoretiske skrifter tidlig i 1920-årene. Hovedverker innenfor tradisjonen er bl.a. Richards Practical Criticism og R. Wellek og A. Warrens Theory of Literature (1949, norsk utg. Litteraturteori, 1970). Retningen oppstod som reaksjon bl.a. mot den historisk-biografiske litteraturforskning, og legger stor vekt på kunstverkets autonomi. Ytre omstendigheter rundt kunstverket tillegges ingen betydning. Følgelig blir tekstanalysen det primære for forskeren, kritikeren og pedagogen, og verkets indre sammenhenger blir gjennom metaforbruk, flertydighet, ironi osv. viktige i analysen.

Av representanter for retningen kan nevnes R. P. Warren, C. Brooks, A. Tate og R. P. Blackmur. I Norge hadde retningen en viss gjennomslagskraft fra 1950-årene. Men samtidig er retningen blitt kritisert på grunn av dens antatte historieløshet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.