Redskapsfunn tyder på at det området som i dag utgjør Gabon, har hatt bosetning fra langt tilbake i tid, muligens helt fra 5000 år f.Kr. De tidligste innbyggere antas å ha vært pygmeer som levde av jakt og fiske.

På 1500-tallet slo folk fra stammer som tilhører myene-språkgruppen seg ned i området ved munningen av Ogowe (Ogooué)-elven, mens pounou-folket forflyttet seg fra Kongo og slo seg ned i sørvest. I det samme området slo også nzabi- og tegue-folkene seg ned.

Den dominerende folkegruppen i Gabon i dag, fang-folket, migrerte til området østfra på begynnelsen av 1700-tallet, og slo seg ned ved kysten ca. 1840.

Portugisiske handelsreisende kom til Gabon først i 1472 og kalte området ved elvemunningen Gabão (kappe med hette) på grunn av dens spesielle form, og landet har fått sitt navn etter denne benevnelsen. Portugiserne foretrakk øyene utenfor Gabon-kysten, men drev derfra handel med Gabon, særlig med elfenben og trevirke. Elfenbenet kom fra innlandet i Kamerun, mens slavehandel utviklet seg med en eksportrute sørfra.

Ca. 1700 var også gabonske slaver å finne på markedet i Ogowe-deltaet, hvor Orungu- og Nkomi-kongedømmene ble grunnlagt. Slavehandelen ble formelt forbudt i 1815, men ble i praksis drevet frem til slutten av 1800-tallet. På 1700-tallet slo nederlenderne seg ned på øya Corisco, og franske misjonsstasjoner ble bygd i 1842–44. I 1843 bygde franskmennene et fort på nordbredden av Ogowe, og det ble opprettet en koloni for rømte og frigitte slaver. Byen fikk i 1849 navnet Libreville («Frihetsbyen»).

Den franske regjering utpekte en guvernør for Gabon i 1886, og to år senere ble Libreville hovedstad i Fransk Kongo, som Gabon ble forbundet med. I 1904 ble hovedstaden flyttet til Brazzaville i Kongo. Gabon ble en koloni innen Fransk Ekvatorial-Afrika i 1910.

I 1946 ble Gabon et fransk oversjøisk territorium. Léon M'Ba, Librevilles borgermester, dannet landets første politiske parti, Mouvement Mixte Gabonais (MMG), som var tilknyttet den panafrikanske Rassemblement Démocratique Africain (RDA). To år senere, i 1948, dannet Jean-Hilaire Aubame et annet parti, Union Démocratique et Sociale Gabonaise (UDSG). MMG forandret navn til Bloc Démocratique Gabonais (BDG) i forkant av valgene 1957.

Gabon oppnådde indre selvstyre i november 1958, med Léon M'Ba som statsminister. 17. august 1960 ble landet selvstendig, og februar 1961 ble M'Ba valgt til president, med 99,6 % av stemmene. Han dannet en koalisjonsregjering, og utnevnte sin politiske rival Jean-Hilaire Aubame til utenriksminister.

Før nyvalget januar 1964 ble M'Ba avsatt i et militærkupp, og Aubame ble utnevnt til leder for et revolusjonsråd som tok over styringen av Gabon. M'Ba appellerte til Frankrike om hjelp i henhold til forsvarsavtalen mellom de to land fra 1960, og etter fransk militær intervensjon ble M'Ba gjeninnsatt som president. Valg ble holdt i 1967 og gav M'Bas parti BDG et flertall. Ved Léon M'Bas død samme år tok visepresident Albert-Bernard Bongo over presidentmakten. Han innførte 1968 ettpartistyre og dannet Parti démocratique gabonais (PDG) som det statsbærende og eneste tillatte parti. Bongo ble valgt som president i 1973, 1979, 1986, 1993 og 1998; de to første gangene uten motkandidat. Helt til 1993 kunne bare kandidater fra PDG stille opp i parlamentsvalgene (1973, 1979, 1985), og til midten av 1980-årene var all politisk opposisjon forbudt.

Opposisjonen organiserte seg i eksil, fremfor alt i Frankrike, med Mouvement de redressement national (MORENA) som den toneangivende gruppe. En annen Paris-basert opposisjonsgruppe, Union du peuple gabonais (UPG), ble beskyldt for å ha stått bak et påstått kuppforsøk i 1989. Også et annet kuppforsøk ble avslørt i 1989, og disse foranlediget omfattende arrestasjoner, som igjen førte til en styrket motstand mot Bongos regime.

Motstanden bunnet like mye i misnøye med den økonomiske krisehåndteringen som opposisjon mot det politiske systemet. I 1990 kom en bølge streiker og demonstrasjoner, iverksatt av studenter og arbeidere. Aksjonene bidrog til at det ble nedsatt en kommisjon som skulle utrede innføring av demokratisk styresett, og en nasjonal konferanse vedtok i mars å innføre flerpartisystem. Dette ble akseptert av president Bongo, og Casimir Oye Mba ble statsminister i en overgangsperiode frem til avholdte valg. I den nye regjeringen deltok også medlemmer fra opposisjonen.

I april 1990 kom det til omfattende uroligheter da Joseph Rendjame, leder for opposisjonspartiet Parti gabonais du progrès (PGP), ble funnet drept. Påfølgende uroligheter førte til at Bongo erklærte unntakstilstand og ba Frankrike om hjelp. Frankrike sendte tropper til Gabon, offisielt for å beskytte de 20 000 franske borgerne i landet. 22. mai vedtok nasjonalforsamlingen en grunnlovsendring som muliggjorde overgangen til flerpartisystem.

Valget av ny nasjonalforsamling ble holdt 1990–91; resultatet var at PDG fikk 66 av i alt 120 seter; sju andre partier ble representert. De største opposisjonspartiene ble Rassemblement national des bûcherons (RD) og PGP. Presidentvalget i 1993 ble vunnet av Bongo med 51,2 % av stemmene. I valget av ny nasjonalforsamling 1996 fikk presidentens parti PDG rent flertall, med 85 av 120 representanter; største opposisjonsparti ble PGP. PDG ble også største parti under senatsvalget 1997.

Bongo ble gjenvalgt 1998, med 66,6 % av stemmene; de to utfordrerne Paul Mba Abessole fra RNB og Pierre Mamboundou fra Haute conseil de la résistance (HRC) fikk henholdsvis 16,5 % og 13,4 %. PDG beholdt sitt rene flertall etter parlamentsvalget 2001; med 88 av de 120 representantene, mot RNBs åtte, som det største av 8 representerte opposisjonspartier. 2003 vedtok nasjonalforsamlingen endringer i grunnloven som vil tillate president Bongo å stille til gjenvalg for enda en periode, i 2005, fra tidligere å ha begrenset en person til å sitte i mer enn to perioder. Samtidig ble valgloven endret til bare en valgomgang.

I 1996 ble et område i det nordøstlige Gabon isolert etter at inntil 30 personer hadde omkommet etter å ha blitt smittet av ebolaviruset; enda flere ble meldt omkommet. Et nytt utbrudd fant sted 2001, med 53 rapportert døde.

Gabon har etter selvstendigheten opprettholdt nære forbindelser til den tidligere kolonimakten Frankrike, som landet har en militær samarbeidsavtale med. Blant annet innebærer denne stasjonering av franske tropper i Gabon, og Frankrike har to ganger intervenert til fordel for den sittende president. Etter at president Bongo i 1973 konverterte til islam, fant det sted en tilnærming til de arabiske land. Forholdet til Frankrike var fortsatt nært i 1990-årene, men også preget av indirekte kritikk mot president Bongo, som førte til antifranske demonstrasjoner og til trusler om sanksjoner mot franske oljeinteresser som spiller en sentral rolle i Gabons økonomi.

Gabon er en av de fremste oljeeksportører i Afrika, og forekomstene av olje og gass i havområder med uavklarte grenser har ført til motsetninger med nabolandet Ekvatorial-Guinea. Striden har særlig stått om statusen til en gruppe små øyer i den potensielt oljerike Coriscobukta, nord for Gabons hovedstad Libreville. Konflikten har pågått siden 1972, og eskalerte i 2003, da Gabons forsvarsminister Ali Bongo Ondimba besøkte øyene og fastholdt Gabons krav på dem. I 2004 ble de to landene enige om å overlate til FN å finne en løsning på spørsmålet, og i juni ble en avtale undertegnet under FN-oppsyn, hvorved de to land skal samarbeide om oljeleting i de omstridte farvannene.

USAs interesse for oljeforekomstene i Vest-Afrika har ført til et godt forhold til Gabon, og president Bongo erklærte sin støtte til USAs kamp mot terrorisme da han møtte president Bush i 2004. Gabon meldte seg 1996 ut av OPEC i protest mot lave kvoter og høye medlemskostnader.

Gabon ble i 2005 utpekt til det afrikanske land som fører den beste miljøpolitikk i forhold til kriterier i den internasjonale Environmental Sustainability Index. En flernasjonal naturpark, Tridom Park, omfatter 7,5 % av all regnskog i Kongo-bassenget, fordelt på Gabon, Kongo og Kamerun. Forholdet til Kina ble styrket 2004 etter president Hu Jintaos besøk til Gabon; samarbeidet ble særlig styrket innen oljesektoren.

Særlig i 1990-årene spilte Gabon og president Bongo en viktig regionalpolitisk rolle som megler og konfliktløser, blant annet i konfliktene i Angola, Den sentralafrikanske republikk, Republikken Kongo, DR Kongo (tidl. Zaïre) og Tsjad. Gabon har også vært en pådriver for økt økonomisk samarbeid i regionen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.