Gabons historie

Gabonere i Fransk Kongo omkring 1905.
Libreville ble grunnlagt i 1849, var i perioden 1888–1904 hovedstad i Fransk Kongo og er fra 1960 hovedstaden i republikken Gabon. Foto fra rundt 1900.
Av .

Artikkelstart

Gabon har vært befolket helt siden 5000 fvt. Portugisiske handelsreisende kom til Gabon i 1472 og fremover. De slo seg til på øyer utenfor kysten og drev handel særlig med elfenben og trevirke med innfødte på fastlandet. Frem til et godt stykke ut på 1800-tallet drev flere nasjoner slavehandel på Gabon-kysten.

På 1700-tallet slo nederlendere seg ned på øya Corisco og franske kristne misjoner ble opprettet i årene 1842–1844. En fransk guvernør til Gabon ble utnevnt i 1886 og området ble knyttet til fransk Kongo i 1897. I 1910 ble det en koloni i Fransk Ekvatorial-Afrika. Gabon ble et fransk oversjøisk territorium i 1946, fikk indre selvstyre innenfor Det franske samfunn i 1958 og ble en selvstendig stat i 1960.

Frem til sin død i 1967 var president Léon M’Ba landets ledende politiker. Etter ham overtok Albert-Bernard Bongo (siden 1973 Omar Bongo) landets blomstrende økonomi og samarbeidet nært med Frankrike. Bongo innførte et ettpartisystem i 1968 og slo hardt ned på all opposisjon. Sterk motstand fra folket førte til innføring av demokrati og flerpartisystem i 1991.

Eldre historie og folkegrupper

Redskapsfunn tyder på at det området som i dag utgjør Gabon, har hatt bosetning fra langt tilbake i tid, muligens helt fra 5000 år fvt. De tidligste innbyggere antas å ha vært babingaer (pygmeer) som levde av jakt og fiske.

På 1500-tallet slo folk fra stammer som tilhører myene-språkgruppen seg ned i området ved munningen av Ogowe (Ogooué)-elven, mens pounou-folket forflyttet seg fra Kongo og slo seg ned i sørvest. I det samme området slo også nzabi- og tegue-folkene seg ned.

Den dominerende folkegruppen i Gabon i dag, fang, migrerte til området østfra på begynnelsen av 1700-tallet, og slo seg ned ved kysten omkring 1840.

Europeisk innflytelse

Oljerigg i Gabon (da en del av Fransk Ekvatorial-Afrika) rundt 1950. Utvinning av mineraler har siden 1950-årene endret Gabons økonomi, og lagt grunnlaget for landets relativt høye velstand.

Portugisiske handelsreisende kom til Gabon først i 1472 og kalte området ved elvemunningen Gabão (kappe med hette) på grunn av dens spesielle form, og landet har fått sitt navn etter denne benevnelsen. Portugiserne foretrakk øyene utenfor Gabon-kysten, men drev derfra handel med Gabon, særlig med elfenben og trevirke. Elfenbenet kom fra innlandet i Kamerun, mens slavehandel utviklet seg med en eksportrute sørfra.

Rundt 1700 var også gabonske slaver å finne på markedet i Ogowe-deltaet, hvor Orungu- og Nkomi-kongedømmene ble grunnlagt. Slavehandelen ble formelt forbudt i 1815, men ble i praksis drevet frem til slutten av 1800-tallet. På 1700-tallet slo nederlenderne seg ned på øya Corisco, og franske misjonsstasjoner ble bygd i 1842–1844. I 1843 bygde franskmennene et fort på nordbredden av Ogowe, og det ble opprettet en koloni for rømte og frigitte slaver. Byen fikk i 1849 navnet Libreville («Frihetsbyen»).

Den franske regjeringen utpekte en guvernør for Gabon i 1886, og to år senere ble Libreville hovedstad i Fransk Kongo, som Gabon ble forbundet med. I 1904 ble hovedstaden flyttet til Brazzaville i den nåværende Republikken Kongo. Gabon ble en koloni innen Fransk Ekvatorial-Afrika i 1910.

I 1946 ble Gabon et fransk oversjøisk territorium. Léon M'Ba, Librevilles borgermester, dannet landets første politiske parti, Mouvement Mixte Gabonais (MMG), som var tilknyttet den panafrikanske Rassemblement Démocratique Africain (RDA). To år senere, i 1948, dannet Jean-Hilaire Aubame et annet parti, Union Démocratique et Sociale Gabonaise (UDSG). MMG forandret navn til Bloc Démocratique Gabonais (BDG) i forkant av valgene i 1957.

Selvstendighet

Omar Bongo var Gabons statsoverhode fra 1967 til sin død i 2009. Foto fra 1973.
Av /Anefo.
Lisens: CC BY SA 3.0

Gabon oppnådde indre selvstyre i november 1958, med Léon M'Ba som statsminister. 17. august 1960 ble landet selvstendig, og i februar 1961 ble M'Ba valgt til president, med 99,6 prosent av stemmene. Han dannet en koalisjonsregjering, og utnevnte sin politiske rival Jean-Hilaire Aubame til utenriksminister.

Før nyvalget i januar 1964 ble M'Ba avsatt i et militærkupp, og Aubame ble utnevnt til leder for et revolusjonsråd som tok over styringen av Gabon. M'Ba appellerte til Frankrike om hjelp i henhold til forsvarsavtalen mellom de to landene fra 1960, og etter fransk militær intervensjon ble M'Ba gjeninnsatt som president. Valg ble holdt i 1967 og gav M'Bas parti BDG et flertall.

Ved Léon M'Bas død samme år tok visepresident Albert-Bernard Bongo over presidentmakten. Han innførte i 1968 ettpartistyre og dannet Parti démocratique gabonais (PDG) som det statsbærende og eneste tillatte partiet. Bongo ble valgt som president i 1973, 1979, 1986, 1993 og 1998; de to første gangene uten motkandidat. Helt til 1993 kunne bare kandidater fra PDG stille opp i parlamentsvalgene (1973, 1979, 1985), og til midten av 1980-årene var all politisk opposisjon forbudt.

Opposisjonen organiserte seg i eksil, fremfor alt i Frankrike, med Mouvement de redressement national (MORENA) som den toneangivende gruppe. En annen Paris-basert opposisjonsgruppe, Union du peuple gabonais (UPG), ble beskyldt for å ha stått bak et påstått kuppforsøk i 1989. Også et annet kuppforsøk ble avslørt i 1989, og disse foranlediget omfattende arrestasjoner, som igjen førte til en styrket motstand mot Bongos regime.

Innføring av flerpartisystem

Motstanden bunnet like mye i misnøye med den økonomiske krisehåndteringen som opposisjon mot det politiske systemet. I 1990 kom en bølge streiker og demonstrasjoner, iverksatt av studenter og arbeidere. Aksjonene bidro til at det ble nedsatt en kommisjon som skulle utrede innføring av demokratisk styresett, og en nasjonal konferanse vedtok i mars å innføre flerpartisystem. Dette ble akseptert av president Bongo, og Casimir Oye Mba ble statsminister i en overgangsperiode frem til avholdte valg. I den nye regjeringen deltok også medlemmer fra opposisjonen.

I april 1990 kom det til omfattende uroligheter da Joseph Rendjame, leder for opposisjonspartiet Parti gabonais du progrès (PGP), ble funnet drept. Påfølgende uroligheter førte til at Bongo erklærte unntakstilstand og ba Frankrike om hjelp. Frankrike sendte tropper til Gabon, offisielt for å beskytte de 20 000 franske borgerne i landet. 22. mai vedtok nasjonalforsamlingen en grunnlovsendring som muliggjorde overgangen til flerpartisystem.

Valget av ny nasjonalforsamling ble holdt i 1990–1991; resultatet var at PDG fikk 66 av i alt 120 seter; sju andre partier ble representert. De største opposisjonspartiene ble Rassemblement national des bûcherons (RD) og PGP. Presidentvalget i 1993 ble vunnet av Bongo med 51,2 prosent av stemmene. I valget av ny nasjonalforsamling i 1996 fikk presidentens parti PDG rent flertall, med 85 av 120 representanter; største opposisjonsparti ble PGP. PDG ble også største parti under senatsvalget i 1997.

Bongo ble gjenvalgt i 1998, med 66,6 prosent av stemmene; de to utfordrerne Paul Mba Abessole fra RNB og Pierre Mamboundou fra Haute conseil de la résistance (HRC) fikk henholdsvis 16,5 prosent og 13,4 prosent. PDG beholdt sitt rene flertall etter parlamentsvalget 2001; med 88 av de 120 representantene, mot RNBs åtte, som det største av 8 representerte opposisjonspartier.

I 2003 vedtok nasjonalforsamlingen endringer i grunnloven som vil tillate president Bongo å stille til gjenvalg for enda en periode, i 2005, fra tidligere å ha begrenset en person til å sitte i mer enn to perioder. Samtidig ble valgloven endret til bare en valgomgang.

Bongo var president i 42 år til sin død i 2009, da sønnen Ali Bongo Ondimba (født 1959) overtok. Et statskupp i 2011 mislyktes. Som en av Afrikas fremste oljeeksportører har Gabon hatt en hurtig økonomisk utvikling.

Ebolaepidemi

I 1996 ble et område i det nordøstlige Gabon isolert etter at inntil 30 personer hadde omkommet etter å ha blitt smittet av ebolaviruset; enda flere ble meldt omkommet. Et nytt utbrudd fant sted i 2001, med 53 rapportert døde.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg