Økonomi og næringsliv i Gabon

Anslagsvis to prosent av Gabons landareal er dyrket, og jordbruket domineres av små selvbergingsbruk hvor det blant annet dyrkes melbananer, maniok, taro og mais. Produkter for salg er særlig palmeolje, gummi, sukker, kakao og kaffe. Gabon er ikke selvforsynt med mat, og om lag halvparten av matbehovet må importeres. Økende tilflytting til byer og tettsteder har vanskeliggjort forsøk på å øke matproduksjonen, samtidig som landbruket hemmes av mangelfull infrastruktur, og dermed transportmuligheter fra produksjonsområdene til markedene. En del av jordbruket består av plantasjer, blant annet for palmeolje, kaffe, kakao og sukker. Disse produktene samt gummi eksporteres, men i beskjedent omfang. Avlingene av kaffe og kakao sank betraktelig fra slutten av 1980-årene. Husdyrhold har i Gabon tradisjonelt vært nær umulig på grunn av tsetse-fluen, men med innførsel av resistente arter har produksjonen av kjøtt – fra kveg, griser, sauer og geiter, samt fjørfe – økt betydelig.

Inntil utnyttelsen av Gabons mineralressurser tok til på slutten av 1950-årene, var skogbruket landets viktigste eksportnæring. Tropeskogen dekker om lag 85 prosent av Gabons landareal, og landet er Afrikas fjerde største tømmerprodusent. Store deler av landets skogressurser er fortsatt ikke utnyttet, samtidig som betydelige områder er vernet. Det utøves internasjonalt press for å verne om den gjenværende regnskogen. En annen begrensning ligger i manglende infrastruktur. Det tette nettet av elver blir nyttet til å fløte tømmeret til havnene ved kysten. En ny jernbane, Transgabon, åpnet i 1986 et nytt område for tømmerdrift. Gabon er verdens største produsent av okoumé, et treslag som særlig brukes i produksjonen av kryssfinér. Rundt 70 prosent av eksporten fra skogbruket består av okoumé. Tømmerdriften er høyt mekanisert, og drives vesentlig av europeiske selskaper. Bare en liten andel av tømmeret blir foredlet i Gabon, og det er myndighetenes ambisjon å øke andelen av foredlet virke.

Farvannene utenfor Gabon er rike på fisk, og er mildere beskattet enn mange andre kystrøk i Vest-Afrika. Den lokale fiskeindustrien er liten, med vesentlig tradisjonelt fiske, og ingen foredling. Det er utarbeidet planer om å bygge et foredlingsanlegg i Port Gentil – som ledd i å styrke andre deler av økonomien etter hvert som petroleumsutvinningen avtar. Det er anslått at det årlig kan tas opp cirka 300 000 tonn fisk og skalldyr, mens fangstene per 2004 bare var på rundt 40 000 tonn, samtidig som Gabon årlig importerer cirka 7000 tonn. Størstedelen av fangsten tas av fartøyer fra EU. Gabon inngikk 1998 en avtale med EU om fiske innenfor landets 200-milssone, forlenget i 2003.

Utvinning av mineraler har siden 1950-årene endret Gabons økonomi, og lagt grunnlaget for landets relativt høye velstand. Petroleum er i dag den viktigste mineralressurs, og står for cirka 40 prosent av BNP og 70 prosent av eksportverdien (2020). Gabon har de tredje største oljereservene i Afrika sør for Sahara (om lag 2,5 milliarder fat per 2004). Produksjonen startet i nærheten av Port-Gentil i 1956 med sterk vekst fra slutten av 1960-årene. Siden er det satt i drift flere felter ved munningen av Ogooué og utenfor kysten. Et av de største feltene, landbaserte Rabi-Kounga, ble satt i drift i 1989. Redusert produksjon blant annet i dette feltet, førte ved århundreskiftet til økt leteaktivitet og til at flere nye felt ble åpnet, både offshore og på land. Produksjonen og inntektene har variert sterkt, og nådde et høydepunkt på 371 000 fat per dag i 1997, hvoretter den sank til rundt 290 000 fat i 2003. Det er gjort nye, drivverdige funn, blant annet i de omstridte grenseområdene med Ekvatorial-Guinea (Coriscobukta). De to landene ble i 2004 enige om i fellesskap å utforske forekomster der. Gabon gikk i 1996 ut av OPEC, blant annet fordi landet anså at kvotene derfra var for lave. Over halvparten av Gabons petroleumseksport går til USA, mens franske interesser har vært sterkt inne i leting og utvinning. I 2004 inngikk Gabon en avtale med Kina om kinesisk bistand i videreutviklingen av oljeindustrien mot garanterte leveranser fra Gabon. Gabon har ett oljeraffineri i Port Gentil, og planer om bygging av ett til. Landet har også store gassreserver, som i beskjeden grad blir utnyttet som energikilde. Kina har det siste tiåret blitt Gabons største handelspartner.

Gabon ble i 1990 verdens største produsent av manganmalm og forekomstene ved Moanda, i den sørøstlige delen av landet, er på cirka 45 millioner tonn. Gabons manganforekomster utgjør om lag ¼ av verdens kjente reserver. Gruvedriften startet 1962, og malmen ble tidligere skipet ut via havnebyen Pointe-Noire i Kongo. Et nytt anlegg for utskipning av manganmalm stod ferdig 1988 i Owendo ved Libreville, som er endepunkt for Transgabon-jernbanen. .

Gabon var i flere år også en betydelig produsent av uran. Forekomstene ligger ved Mounana, der utvinningen tok til i 1958. Produksjonen sank utover i 1980-årene, til den opphørte i 1999. Det er også påvist store reserver av jernmalm, blant annet om lag 850 millioner tonn i Belinga-distriktet i nordøst. Lave priser på verdensmarkedet har gjort det lite aktuelt å utnytte disse ressursene. Landet har påviste ressurser også av en del andre mineraler, blant annet bly, sink og fosfat; noe gull og marmor utvinnes. Kinesiske interesser har fått konsesjon til å utvinne jernmalmforekomster nord i landet.

Gabons industri, ut over petroleumssektoren, er liten, mest med produksjon av noen forbruksvarer, samt noe foredling av olje og tømmer.

Gabon har store vannkraftressurser, som i 2016 sto for 41 prosent av produsert elektrisk energi. Fossile energikilder, i hovedsak naturgass, utgjorde 58 prosent.

Takket være petroleumseksporten har Gabon et betydelig overskudd i sin handel med utlandet, om enn sterkt svingende, avhengig av prisen på råolje på verdensmarkedet. Råolje og oljeprodukter stod tidlig på 2000-tallet for nærmere 80 prosent av eksportinntektene. Andre viktige eksportvarer er mangan og tømmer. Kina har det siste tiåret etter at en avtale om faste leveranser av olje ble inngått. blitt Gabons viktigste handelspartner fulgt av USA og Frankrike.

Importen omfatter blant annet maskiner, transportutstyr og matvarer, med Frankrike og USA som de viktigste leverandørland. Til tross for overskuddet i utenrikshandelen, har Gabon tatt opp store lån i Frankrike og andre EU-land, blant annet for å finansiere byggingen av Transgabon-jernbanen. Utenlandsgjelden er derved blitt en alvorlig belastning for landets økonomi.

Gabons økonomiske utvikling har vært hemmet av vanskelige kommunikasjonsforhold. Landets tett skogkledde og kuperte terreng, den sparsomme bosetningen og den økonomiske avhengighet av tømmer som kunne fløtes ned til kysten, har ikke oppmuntret til utbygging av vei og jernbane.

Veinettet er av lav standard, og kan ikke brukes til tungtransport. I 1990-årene ble det igangsatt et stort program for å utbedre veinettet, som imidlertid fortsatt anses som utilstrekkelig. Store deler er ubrukelig i regntiden.

Den nye Transgabon-jernbanen ble fra 1974 bygd fra havnebyen Owendo nær Libreville og inn i landet. Strekningen til Booué (338 kilometer) stod ferdig 1983 og forbindelsen til Masuku (tidligere Franceville) ble åpnet i 1989. En linje som skulle forbinde Booué med jernmalmfeltene i Belinga i nord (235 kilometer) ble skrinlagt på grunn av manglende finansiering. Jernbanen er en av de største offentlige investeringer i Gabon, og har åpnet tidligere nærmest utilgjengelige deler av landet.

Luftfarten spiller en stor rolle for den innenlandske samferdselen; internasjonale lufthavner finnes ved Libreville, Port-Gentil og Masuku. Flyselskapet Air Gabon, etablert 1977, står for både innen- og utenlandstrafikken.

De viktigste havnebyene er Port-Gentil, som hovedsakelig håndterer eksporten av olje og oljeprodukter, og Owendo 15 kilometer fra Libreville. Et nytt anlegg for eksport av malm, med kapasitet på to millioner tonn mangan i året, stod ferdig her i 1988. Owendo vil også bli utførselshavn for jernmalmen fra Belinga, når malmbrytningen måtte komme i gang.

• Gabon
• Gabons historie