apollinsk

Maleri på keramikk av en ung Apollon med strengeinstrumentet kitara

Apollon
Av .
Lisens: CC BY NC SA 4.0

Artikkelstart

Apollinsk er et uttrykk avledet av navnet til guden Apollon i gresk mytologi, som brukes for å beskrive noen som er behersket, måteholden eller ordnet. Uttrykket brukes også om menneskets bildeskapende evner.

Faktaboks

Uttale
apollˈinsk
Etymologi
etter den greske guden Apollon

Apollinsk har i moderne tid fått betydningen behersket, avbalansert, harmonisk, måteholden, rasjonell, kalkulerende eller noe som er ordnet, avgrenset, klart. Uttrykket brukes vanligvis i motsetning til dionysisk, som er avledet av navnet til en annen gresk gud, Dionysos, og brukes for å beskrive noen som berusende, ekstatisk, løssluppen, overstadig, formsprengende, spontan, livsberuset, full av livsbegeistring, tøylesløs, utemmet eller vill.

Den moderne forståelsen av uttrykkene dionysisk og apollinsk er påvirket av den tyske filologen og filosofen Friedrich Nietzsche (1844–1900). Men mye av det Nietzsche tilla disse gudene i sine tekster, har liten gyldighet for det gamle Hellas.

I Den greske antikken

I det gamle Hellas ble Apollon og Dionysos ikke brukt til å uttrykke menneskets indre liv, men hadde viktige funksjoner i datidens religiøse og sosiale liv.

Forestillingen om Apollon som ordensmakten kan knyttes til hans antikke funksjon som guddommen som ble påkalt når de unge menn ble innviet i det voksne liv og altså i det ordnete samfunnet. Han fremstilles som permanent ungdom, uten skjegg.

Apollonkulten har spilt en viktig rolle gjennom hele antikken som rensende og ondtavvergende makt. Guden ble rådspurt i orakelet når viktige avgjørelser skulle tas, og når nye samfunn skulle grunnlegges, kulter velges og lover kodifiseres. I mytene er han leder for de ni musene, sangens og diktningens makter: Sang og spill var sentral i samfunnets ulike sosiale høytider, særlig i menns fellesskap.

Hos Nietzsche

Nietzsche henter uttrykkene dionysisk og apollinsk fra mytologien for å formulere sin særegne filosofi om (det begavede) individets opplevelse og grunnholdninger, som han la fram i Die Geburt der Tragödie aus dem Geiste der Musik (1886, til norsk, som Tragediens fødsel [fra musikkens ånd], oversatt av Arild Haaland, 1969). Han medgir at han «låner navnene fra grekerne», men han bruker dem meget fritt (Die Geburt §1).

Nietzsche tenker seg det apollinske elementet som individets grunnholdning til verden der forstandstenkning står sentralt. Alt som er synlig og avgrenset, nært knyttet til begreper og ord, kaller han apollinsk. Apollon, ifølge ham, står for det billedlige, også i drømmen, maleri og skulptur, mens Dionysos står for musikk og dans. Mens Apollon sies å være vår opplevelse av det individuelle og forbigående, er Dionysos grunnholdningen en form for selvforglemmelse, en utslettelse av individet, for kortere eller lenger tid, der individet føler en trang til å oppheve det individuelle og å gå opp i en felles ekstase og for å oppleve evighet i kunstytringer.

Menneskets bevissthet om seg selv og sine krefter danner kjernen i Nietzsches filosofi om det dionysiske og det apollinske. Disse menneskelige erfaringene henviser til både psykologi og den skapende prosessen og har vært til inspirasjon for ettertidens tenkere.

I den greske antikken var Apollon fellesskapets ordnende makt, som skaper samhold gjennom felles sang og spill. I Platons (428–347 fvt.) verk Lovene betones det at Apollon og musene ledet de unges oppfostring. De fortsetter sin gjerning sammen med Dionysos gjennom feiringer i voksen alder. Nietzsches fremstilling av Apollon som menneskets billedskapende makt henviser ikke til forestillinger i den greske antikken, der ingen gud har denne makten.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg