dionysisk

Dionysos (Bacchus) av Caravaggio, 1595–1597. Olje på lerret. Galleria degli Uffizi i Firenze. Dionysos blir ofte fremstilt med vinbeger i hånden og smykket med vinranker og eføy.

Friedrich Nietzsche. Litografi av Karl Bauer.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Dionysisk er et uttrykk avledet av navnet til guden Dionysos i gresk mytologi, som brukes for å beskrive noen som er full av vill livsbegeistring. Uttrykket brukes også om løsslupne «dionysiske fester» i Den greske antikken, men dette har ikke rot i en historisk virkelighet. Slike fester har antakeligvis ikke funnet sted.

Faktaboks

Uttale
dionˈysisk.

Dionysisk har i moderne tid fått betydningen berusende, ekstatisk, løssluppen, overstadig, formsprengende, spontan, livsberuset, full av livsbegeistring, tøylesløs, utemmet eller vill. Uttrykket brukes vanligvis i motsetning til apollinsk, som er avledet av navnet til en annen gresk gud, Apollon, og brukes for å beskrive noen som behersket, måteholden eller avgrenset.

Den moderne forståelsen av uttrykkene dionysisk og apollinsk er påvirket av den tyske filologen og filosofen Friedrich Nietzsche (1844-1900). Men mye av det Nietzsche tilla disse gudene i sine tekster har liten gyldighet for det gamle Hellas.

I Den greske antikken

Forestillingen om de løsslupne, dionysiske festene hentes fra mytiske scener malt på greske vaser der satyrer slår seg løs i drikking og seksuell fantasi. De er mannslinger med hesteører og -hale, og opptrer i gudens følge, gjerne fremstilt i selskap med mainader, kvinnefigurer som raver omkring i villmarka, noe som også er mytisk fantasi. Disse henspiller imidlertid på en kultform der kvinner, så langt vi kan stole på de ytterst sparsomme kildene, danset seg til en felles transe til ære for Dionysos, som det var tabu for menn å delta i.

I det gamle Hellas ble Dionysos og Apollon ikke brukt til å uttrykke menneskets indre liv, men hadde viktige funksjoner i datidens religiøse og sosiale liv.

Hos Nietzsche

Nietzsche lånte uttrykkene dionysisk og apollinsk fra mytologien for å formulere sin særegne filosofi om (det begavede) individets opplevelse og grunnholdninger, som han la fram i Die Geburt der Tragödie aus dem Geiste der Musik (1886, til norsk, som Tragediens fødsel [fra musikkens ånd], oversatt av Arild Haaland 1969).

Nietzsche tenker seg det apollinske elementet som individets grunnholdning til verden der forstandstenkning står sentralt. Alt som er synlig og avgrenset, nært knyttet til begreper og ord kaller han apollinsk. Apollon, ifølge ham, står for det billedlige, også i drømmen, maleri og skulptur, mens Dionysos står for musikk og dans. Mens Apollon sies å være vår opplevelse av det individuelle og forbigående, er Dionysos grunnholdningen en form for selvforglemmelse, en utslettelse av individet, for kortere eller lenger tid, der individet føler en trang til å oppheve det individuelle, og å gå opp i en felles ekstase og for å oppleve evighet i kunstytringer.

Menneskets bevissthet om seg selv og sine krefter danner kjernen i Nietzsches filosofi om det dionysiske og det apollinske. Disse menneskelige erfaringer henviser til både psykologi og den skapende prosessen, og har vært til inspirasjon for ettertidens tenkere.

Dionysoskulten har fra filosofen Platons tid av fått stor utbredelse i den hellenistiske verden. Til tross for dette hevder Nietzsche at den filosofiske tradisjonen bygget opp av Sokrates og Platon har ført til at det apollinske elementet, rasjonaliteten har dominert den vestlige kulturen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg