Det nåværende Frankrike tilsvarer mesteparten av det antikke Gallia Transalpina, som var delt i det belgiske mot nord, det keltiske i midten (omkring Seine og Loire) og Aquitania mot sør (mellom Garonne og Pyreneene). Landet var allerede i oldtiden fruktbart og veldyrket, elver og gode veier fremmet handelen. Hovednæringsveier var åkerbruk og kvegavl, mot sør dyrket man oliventrær og vin. Fra fjellene fikk man gull, sølv, jern og bly. Gallia ble bebodd av en mengde mindre stammer. Flere steder synes eldre befolkningslag å ha bestått ved siden av gallerne. Belgerne var det gamle hovedfolk mellom Seine, Marne, Rhinen og havet; de talte et keltisk språk, men var kanskje oppblandet med germanere. Etter hard motstand, bl.a. mot Caesar (57–51 f.Kr.), ble de romanisert. Aquitanerne i sør var ikke keltere. Jorden var eid av adelen og prestene (druidene) og ble drevet av livegne; adelen levde av jakt og krig, og av den ble valgt høvdinger som oftest hadde liten makt. Druidene hadde stor innflytelse.

Ca. 600 f.Kr. kom Gallia i berøring med grekerne som anla kolonien Massalia (Marseille), hvorfra gresk kultur bredte seg i omegnen. På 100-tallet f.Kr. erobret romerne Sør-Gallia for å sikre seg veien til Spania; i 118 f.Kr. ble det erobrede land en provins, Gallia Narbonensis, det nåværende Provence. I årene 58–50 f.Kr. la Caesar det øvrige Gallia inn under Roma og skapte derved en uvurderlig formur for Italia mot de fremtrengende germanere; 16–13 f.Kr. organiserte Augustus det erobrede området, og det kom bare få og lett undertrykte oppstander i keisertiden. Gallerne ble hurtig romanisert, og i Gallia opplevde den romerske kultur en etterblomstring i keisertiden. Gallia var selvstendig en periode (258–274) i soldatkeisertiden, og ble gjenerobret av keiser Aurelian. Mange minnesmerker fra romertiden, særlig i Provence.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.