T4 er en forkortelse for Tiergartenstrasse 4, adressen i Berlin hvor helsepersonale ble rekruttert til å delta i systematisk drap på personer med funksjonsnedsettelser. I samtiden ble eutanasi eller aktiv dødshjelp (Gnadentod) anvendt som betegnelser for programmet, men dette er terminologi som i stor grad avspeiler overgripers holdninger snarere enn ofrenes opplevelse.
Programmet ble formelt initiert høsten 1939 av medlemmer i Førerkanselliet, en institusjon knyttet til det nazistiske partiet og tett opp mot Adolf Hitler. Blant annet var hans private lege sentral i utformingen og gjennomføringen. Det vedvarte ut andre verdenskrig, og rettet seg særlig mot individer som var innlagt på sykehus eller mentalinstitusjoner. Programmet gikk ut på at blant myndighetene oppfordret personalet til å neglisjere de som var mål for programmet med hensyn til pleie og mat. Andre pasienter ble innrapportert for å ha en funksjonsnedsettelse. Deretter ble de overført til særskilte steder hvor de ble drept, blant annet med gass. Drapene omfattet nyfødte så vel som voksne personer, men de virkelige hensiktene med programmet ble naturlig nok ikke direkte kommunisert til pårørende. Foreldrene kunne få beskjed om at barna var blitt anbragt et sted hvor de fikk forsvarlig pleie, før de etter en tid fikk beskjed om at barnet var avgått ved døden av naturlige årsaker og deretter fikk de tilsendt en fiktiv dødsattest. I virkeligheten hadde barnet blitt drept ved injeksjoner av dødelige stoffer.
Samme formelle og reelle dødsårsak rammet voksne ofre. Andre ble skutt eller drept i lokale gasskamre eller -vogner. Utviklingen av de mobile vognene var en forløper for teknologien anvendt for gasskamrene i dødsleirene. Likene ble kremert i større ovner, og pårørende fikk tilsendt tilfeldig aske. Dette var en av måtene pårørende kunne avsløre bedrageriet på, fordi det i asken kunne forekomme gjenstander som klart ikke hadde tilhørt vedkommende, for eksempel hårspenner i asken til en mann. Den ideologiske hensikten med programmet ble kommunisert til omverdenen via propaganda, slik som i filmen Ich klage an (Hvem dømmer?) fra 1941. Der tar en lege livet av sin kone fordi hun lider av multippel sklerose, og drapet blir framstilt som en nødvendighet.
Til tross for propaganda og hemmelighold, ble innholdet i T4-programmet kjent i offentligheten og fordømt av mange. Det ble derfor offisielt avviklet i august 1941, men i virkeligheten fortsatte det i noe mindre systematisk grad og med større lokalt initiativ fram til krigens avslutning både i og utenfor Tyskland, særlig i det okkuperte Polen og Østerrike.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.