festmusikk

Den særnorske festmusikken vokste fram etter årtusenskiftet, men bygde på flere internasjonale stiler innen 1990-tallets popmusikk. En av de viktigste er eurodance, som kombinerte energien fra EDM med vers-refreng struktur og en leken grunnholdning, ofte orientert mot «novelty songs». En annen påvirkning er norske dansebands orientering mot country i løpet av tiåret. En tredje påvirkning er poprap, som brukte de kompositoriske nyvinningene i hiphop, som sampling og rapping, men ikke forholdt seg til hiphopens krav om autentisitet eller en kunstnerisk dimensjon.

Mange av stilene som etter hvert ble samlet til festmusikken hadde norske uttrykk i løpet av 2000-tallet. Vassendgutane ble beskrevet som «fest-country», som er et tidlig eksempel på fest-begrepet som sjangerbetegnelse, men bandet mangler EDM-rytmene som kjennetegner senere grupper i skjæringspunktet country og festmusikk. Norske poprappere som Erik og Kriss representerer en måte å jobbe med virkemidler fra hiphop i mainstream pop, men skiller seg fra senere festmusikk med en tydelig påvirkning fra mer sentimental og bevisst rap i skyggen av den ledende gruppen Karpe Diem (senere Karpe). Viktig for utviklingen av norsk festmusikk er også de svenske artistene innen Eurodance fra tiåret, som Basshunter og Kobosjarna, sistnevnte med svenske tekster. Gruppene var særlig populære blant russ. Også norske Spritneybears hadde suksess med engelskspråklig eurodance. Tidlige eksempler på norskspråklig EDM som Bli hos meg (2003) med Dina og Kongen av Mallorca (2008) med Svein Østvik var oversatt fra utenlandske originaler.

Med DJ Broilers (senere Broiler) Afterski fra 2012 kommer den egentlige norske festmusikken. Settingen på tysk afterski synliggjør koblingen til eurodance. Innslag av talte sketsjer ble også et mye brukt virkemiddel i sjangeren. Freddy Kalas’ Pinne for landet (2014) er et annet tidlig eksempel, der den nasjonalistiske teksten peker fram mot den lokale tilhørigheten som etter hvert blir sentral i norsk festmusikk. Andre viktige artister i denne tidlige perioden var Sirkus Eliassen og Staysman.

Det store vendepunktet i festmusikkens historie var russemusikkens gjennombrudd. Sanger skrevet til russebusser hadde vært populære blant russ siden 2000-tallet, men fra 2015 nådde de også et mye større publikum. På dette tidspunktet hadde russemusikken blitt utviklet til en egen sjanger, med Tix som den fremste stilskaperen. Mens festmusikken hele tiden hadde hatt et humoristisk tilsnitt, hadde Tix’ tekster tydeligere poenger og gjennomgående ironi.

• Les mer om russemusikk

På grunn av festmusikkens allsangvennlige melodier og høye energinivå ble sjangeren populær blant barn. Russemusikk og annen festmusikk ble populært også i denne aldersgruppen, og i tillegg ble det produsert festmusikk spesielt for barn. Festmusikk for barn bruker de samme musikalske virkemidlene som annen festmusikk, men har veldig ulike tekster. De er enten enkle sanger om kjærlighet (for eksempel Elektrisk (2015) med Marcus & Martinus) eller didaktiske sanger om etikk, som BlimE!-sangene (2012–), eller om skolefag, som Til dovre faller (2014) med Johanne Holmedahl.

I andre halvdel av 2010-tallet ble sjangeren gradvis en del av hovedkulturen. Etter dette fikk den et mer variert uttrykk, fra reggae med Mads Hansens Sommerkroppen (2018) til singer-songwriter med Vidar Villas One night stand (2017). Felles er et høyt energinivå, fokus på melodi, en gjerne humoristisk tekst, og lite detaljert bakgrunn.

På 2020-tallet fikk musikkbransjen øynene opp for festmusikken, og stilen ble mindre stigmatisert enn den var tidligere. Et tegn på dette var at spellemannprisen for festmusikk ble opprettet i 2021. Her ble konsertvirksomhet på små steder fremhevet som et kjennetegn.

Fra 2020 fikk festmusikken et tydelig innslag av country. De første vinnerne av spellemannprisen for festmusikk, Hagle, representerer en bevisst sjangerblanding med hiphop-trommer og rapping, country-instrumentering og eurodance-refrenger. Artisten Carina Dahl ligger nærmere rendyrket country, men med drøyere tekster om fyll enn det som er vanlig i sjangeren og store allsangrefrenger.

I Tix-stilen er Ballinciaga blant de viktigste, og sanger som Dans på bordet (2022) kan beskrives som russemusikk uten russ; tekstene har russemusikkens lydbilde, men handler om fest og fyll generelt. Andre i denne stilen er Golfklubb og Bausa. Beathoven ligger nærmere hiphop med mer raffinert rapping enn resten av festmusikken og synkoperte rytmer.

Sverige er et viktig marked for norske artister innen festmusikk, og samarbeid på tvers av grensen er vanlig. Den svenske sjangeren Epadunk fra 2020-tallet ligner på den norske festmusikken. Sjangeren er knyttet til EPA-traktorer, det vil si personbiler som er registrert som jordbruksmaskiner og kan kjøres av 16-åringer.

På grunn av den store sjangerbredden innad i det som nå kalles festmusikk, blir begrepet kritisert av mange, særlig som kategori til Spellemannprisen. Kategorien har blitt kalt en restkategori for artister som er populære, men som blir mislikt innad i sjangrene de hører til stilistisk. Artister som Ballinciaga og D.D.E. har uttalt at det er et stigma forbundet med festmusikkategorien, og har heller meldt seg på kategorier som pop og rock. Samtidig har festmusikken på tvers av ulike stiler en felles innstilling og estetikk, og bølgen med festmusikk fra starten av 2010-tallet er utvilsomt et helhetlig fenomen i norsk populærmusikks historie, selv om den omfatter en stilistisk bredde som vanskelig kan kalles én sjanger.