Christian Hansen Ernst

Det første man vet om Christian Hansen, er at han ved et kongebrev datert 26.3.1687 ble utnevnt til måler, vraker og veier ved Kragerø tollsted. Denne tollbetjenten hadde som oppgave å sørge for at det ble brukt riktig mål, vekt og emballasje i varehandel, som regel ved å måle varer som ble inn- eller utført. I tillegg foretok han kvalitetssortering og kassering av ulike varer, særlig fisk og trelast.

Videre viser Kragerøs kirkeregnskaper at han ble begravet i byens kirkegård i august 1694. Året etter ble det ansatt en ny person i embetet – da det var ledig som følge av et dødsfall.

I både kongebrevet og kirkeregnskapet kalles han bare for «Christian Hansen». Det er ikke funnet noen andre kilder som omtaler denne Christian Hansen eller hans tid som tollembetsmann ved tollstedet.

Den neste opplysningen om Christian Hansen kom i et manuskript skrevet på 1750-tallet av Marcus Bærnholdt (1705–1773). Bærnholdt var ansatt som måler, veier og vraker i Kragerø, men er i dag mest kjent som lokalhistoriker og legatgiver. Ved sin død etterlot han seg et manuskript datert 1758 om sin hjembys historie: En kort Underretning om Kragerø Byes Begyndelse og Tiltagelse. Samt nu iværende Tilstand.

Det er det første kjente byhistoriske verket om Kragerø og en viktig kilde til byens tidlige historie etter grunnleggelsen i 1666. Det bygger på opplysninger Bærnholdt hadde samlet inn i løpet av sitt virke i byen. Mye av innholdet var avskrifter av ulike dokumenter og lister over embetsmenn. Originalen finnes i dag i Riksarkivet.

I dette manuskriptet omtaler Bærnholdt Christian Hansen, som han kaller Christian Hansen Ernst, to ganger. Første gang i omtalen av postvesenet i Kragerø:

«Af et Skiftebrev efter en Morian navnlig Christian Hansen Ernst dat: 9^de Aprili 1695 finder ieg han kaldet Postmæster, ieg tvivler om at han har været anden Postmæster end over den Post som udi Privilegiumet bevilges at gaae imellem Kragerøeog Scheen men hvor der har været Postmester før ham har jeg ikke fundet noget om, han kom ellers ikke her til Bÿen førend A^o 1681.»

Skifteprotokoller for Kragerø er først bevart fra 1731, og dette er derfor den eneste referansen til et slikt brev som kjennes. Det er likevel ingen grunn til å tvile på at Bærnholdt har sett et slikt skiftebrev. Dateringen til april 1695 stemmer også med at Christian Hansen døde høsten 1694. Av andre kilder er det påvist at toller James Wicker også var postmester i Kragerø, noe som støtter Bærnholdt konklusjon om at Christian Hansen neppe var postmester. Det mest interessante her er at at den avdøde kalles for «morian». Dette var på 1600-tallet en vanlig betegnelse på svarte mennesker. Som regel av afrikansk opprinnelse, men det ble også brukt om folk fra Sør-Asia med mørk hud.

Den andre gangen Bærnholdt omtalte Christian Hansen Ernst, var da han listet opp Kragerøs veiere og målere:

«Der er vel ingen af dem beskikked førend A^o 1683 Da Forordning udkom at Veiere og maalere over alt i stæderne skulle beskikkes. Christian Hansen Ernst var en Morian om han er tilforen Talt at han var Postmester han blev ihiel stukken paa gaden om natten d: 17^de augusti 1694 han kom her til Byen A^o 1681 med Tolder Jæmes Wikker som var en Engels mand de havde begge været i Gÿldenløves Hoff.»

Her kommer Bærnholdt altså med flere opplysninger om Christian Hansen Ernst. Han angir både når og hvor han døde og knytter ham til James Wicker, som var toller i Kragerø 1680–1697. Wicker var som Bærnholdt skrev en engelskmann. Han hadde trolig hadde kommet i tjenesten til Norges stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve da denne var dansk-norsk ambassadør i London fra 1669 til 1670. Da Wicker ble utnevnt til toller, var Gyldenløve hans kausjonist.

Flere av opplysningene Bærnholdt kommer med, stammer trolig ikke fra skiftebrevet han skal ha sett, men virker heller å ha vært basert på opplysninger Bærnholdt hadde hørt i sin oppvekst i Kragerø. Selv om han var født først i 1705, så har han trolig snakket med folk som husket Hansen og hans brå dødsfall. Bærnholdt sier imidlertid ingenting om omstendighetene rundt drapet, om hvem som var gjerningsmann eller eksakt hvor det skjedde. Det er også stort rom for feil, sammenblandinger og misforståelser når hendelser som har skjedd 20–40 år tidligere blir gjenfortalt. Det er ikke funnet noen opplysninger om noen rettsprosess eller annen reaksjon fra myndighetene på et slikt drap. Samtidig er det bevart få arkivkilder fra Kragerø før 1700, blant annet er både tingboken og skifteprotokollene tapt.

Bærnholdt-manuskriptet ble ikke publisert i hans levetid. Påskrifter på det viser at det var eid av flere personer i Kragerø, før det ble gitt til Riksarkivet i 1914.

Historien om Christian Hansen Ernst, en svart embetsmann drept på gata i 1694, er ikke funnet nevnt noen steder før i 1871 da historikeren Ludvig Daae nevnte den sin bok Det gamle Christiania. Daae hadde ingen kildehenvisninger, men det går klart frem av innholdet at han har hentet opplysningene fra Bærnholdt. Deretter ble drapssaken nevnt i Kragerø bys historie (1916) av Haagen Krog Steffens. Kilden her må også være Bærnholdt. Daae og Krog Steffens er deretter blitt brukt som kilder av en rekke andre lokal- og faghistorikere.

Muntlige tradisjon om mordet har lenge eksistert i Kragerø. Kunsthistorikeren Ulf Hamran dokumenterte tre slike tradisjoner i i Kragerø og omegn i våre dager. Kan de fortelle oss noe om hendelsen?

Den første tradisjonen utpeker «Knivstikkersmauet» i Kragerø som åsted for drapet. Vi vet ikke når denne er registrert for første gang. En følge av denne tradisjonen er at et smug i den eldste delen av Kragerø fikk dette navnet og at det senere ble satt opp en plakett der. Den andre tradisjonen kan derimot tidfestes bedre. Ifølge familien Wiborg skal Ernst ha bodd i deres hus på Barthebryggen og gått igjen i gjesteværelset. Familien flyttet imidlertid inn i huset først i 1892, og personen som virker å være opphavsmann for historien bodde der i perioden 1912–1969.

Den tredje tradisjonen presenterte Ulf Hamran i en artikkel i 2000. Ifølge Bertha Marcussen i Kragerø var morderen hennes forfader Grunde Olsen Barland fra Sannidal. Informanten hadde historien fra sin onkel og pleiefar på Barland. Pleiefaren levde i perioden 1860–1940. Barland og Ernst skal ha beilet til samme dame i Kragerø, noe som førte til at Barland drepte Ernst i sjalusi. Etter drapet fikk Barland angivelig hjelp til å rømme til utlandet, siden han var sønn av en greve. Der tjente han syv år som soldat før han vendte tilbake. Som bevis for dette ble det lagt frem en rytterkårde modell 1685, bevart i slekten.

Det finnes ingen samtidige kilder eller spor som støtter opp om beretningen. Grunde Olsen Barland har ikke latt seg finne, men en Ole Grundesen bygslet i 1708 gården Barland. Han var ifølge et sjømilitært manntall født rundt 1648. Den tidligst kjente opphavsmannen til historien er i tid senere, eller i det minste samtidig med Daae og Krog-Steffens bøker. Det eneste nye i tradisjonen er grevesønnen og hans militærtjeneste. Ingen av delene kan dokumenteres. En slik grevesønn er også ukjent, det var ingen grever i Norge før 1671. Familien til de tre som hadde vært grever i Norge i 1671 (Ulrik Frederik Gyldenløve, feltmarskalk Gustav Wilhelm Wedel og Peder Griffenfeld) er dessuten godt dokumentert.

Historien om drapet på Ernst ble vidt publisert, først i 1871 av Daae og i 1916 av Krog-Steffens. Dessuten var Bærnholdt-manuskriptet fra 1758 i flere Kragerø-familiers eie før det i 1914 ble forært Riksarkivet. Mye tyder på at de lokale tradisjonene i Kragerø og omegn er oppstått etter 1871, og at inspirasjonen til dem var Daae og Steffens fremstilling av saken som begynte å leve sitt eget liv.

Ulf Hamran hevdet i disse artiklene at Barland-tradisjonen måtte stemme og bygget på muntlige overleveringer fra 1690-tallet. Han identifiserte også Bærnholdt-manuskriptets Christian Hansen Ernst med en svart gutt som er avbildet på et portrett av stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve som i dag henger i Eidsvollsbygningen. Dit det kom som gave i 1857. Portrettet viser stattholderen avbildet i feltherreutstyr ledsaget av en svart gutt på 12–15 år som bærer hans hjelm. Det er uvisst når og hvor bildet er malt. Slike svarte pasjer var et standardelement i portrettmalerier av standspersoner i Europa på 16-1700-tallet

Hamran viste en artikkel av Gerda Vislie i Bergens Tidendes særnummer ved Grunnlovens 150-års jubileum i 1964. Portrettet danner utgangspunkt for artikkelen, og i følge den er gutten på maleriet Ernst som kom i Gyldenløves tjeneste mens kongesønnen var ambassadør i London. Det opprinnelige navnet hans var Chris Henry Ernest – i Norge kalt «Sorte Henrik». Ifølge Vislie skal han ha vært en skøyer og ha hjulpet sin herre med å få kontakt med kvinner. Han skal så ha blitt belønnet med postmesterembetet i Kragerø. Der skal han ha sjarmert byens gifte og ugifte kvinner. Ernst skal til og med ha blitt far til flere barn. På grunn av dette ble han en høstkveld ble stukket ned på gaten av en sjalu ektemann. Vislie baserte visstnok artikkelen på opplysninger hun fikk da hun ble vist rundt i bygningen av konservator ved Eidsvollsminnet Carl B. Gunnarson. Hvor han fikk historien fra, vites ikke. Hamran mente at det måtte finnes en ukjent kilde som Gunnarson bygget på. Han hevder også at dette viser at dødsfallet var et «ordinært drap», og at den senere tids fokusering på rasisme i dette tilfellet er uriktig.

Denne tradisjonen kan ikke dokumenteres før 1964, og inneholder mange av de samme elementene som Bærnholdts manuskript fra 1758, slik den senere ble videreformidlet av Daae og Krog Steffens etter 1871. Det er lagt til en kjærlighetshistorie og en slags oversettelse av Christian Hansens Ernst navn til engelsk.

• Maleri (dobbeltportrett sammen med Ulrik Frederik Gyldenløve; det er ikke dokumentert at pasjen på bildet virkelig er Ernst) av ukjent kunstner, ukjent år; Eidsvollsbygningen