Trilobitters anatomi. Høyre side er gjennomskåret for å vise bena på undersiden som nesten aldri er oppbevart. Under kroppen gjennomskåret for å vise hvordan den indre anatomien fungerer.
.
Lisens: fri
Trilobitter (tegning)

Trilobitter. A) Helt skall sett ovenfra. B) Hodeskjold sett nedenfra. Ben og undersidens tynne kitinlag er fjernet til venstre. C) Tverrsnitt av aksen og høyre del av et kroppsledd. Se artikkeltekst for nærmere forklaring. (Etter Anatol Heintz).

Av /Store norske leksikon ※.
Variasjon i trilobitter
Trilobittene er en gruppe med betydelig variasjon i form og utseende.
Paleontologi (trilobitt)

Trilobitt fra ordovicium–kambrium.

Av /NTB Scanpix ※.
Rekonstruksjon av Boedaspis ensifer, en odontopleurid trilobitt fra ordovicium i Baltikum.
.
Lisens: fri

Fossil. Trilobitter fra Oslofeltet, cirka 450 millioner år gamle.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Trilobitter er en stor gruppe utdødde leddyr som levde i havet i Jordens oldtid (paleozoikum) allerede fra tidlig kambrium. Mange tusen forskjellige arter er kjent.

Det var flest arter i senkambrisk tid, deretter stadig færre, til trilobittene døde ut i slutten av permtiden (ingen er funnet i yngre lag). Hver art levde bare i en begrenset tid, og trilobitter er derfor gode ledefossiler.

I biologisk systematikk regnes trilobittene som en egen klasse.

Beskrivelse

De minste artene ble bare én millimeter lange som voksne, de største over 70 centimeter. De største norske eksemplarene var omtrent 30 centimeter lange.

Trilobittene hadde hardt skall av forkalket kitin på oversiden. Det bestod av hodeskjold (cephalon), leddelt kropps- eller ryggskjold (thorax) og stort eller lite haleskjold (pygidium). Skjoldene og de enkelte leddplatene i kroppsskjoldet var leddet sammen slik at de kunne bøyes noe i forhold til hverandre. Mange trilobitter kunne rulle seg helt sammen.

Anatomi

Trilobittene hadde fire par ben under hodeskjoldet, ett benpar for hvert ledd i kroppen og et varierende antall ben under haleskjoldet. I motsetning til krepsdyr hadde ikke trilobittene forlemmer som hadde klør eller var omdannet til kraftige kjever.

Mange trilobitter hadde pigger, enten ut til siden som forlengelse av kroppsleddene, eller som utvekster oppover fra midten av kroppsaksen. Andre hadde glatt skall uten utvekster av noe slag.

Navnet trilobitter kommer av skallets tre lengdefelter («lober»): en midtakse (a), på hodeskjoldet kalt glabella (g), og to pleuralfelter (p) eller sidefelter, på hodeskjoldet kalt genae eller kinn (k). Sidefeltene (pleurae) på de likeartede kroppsleddene hadde gjerne en skrå fure. Hver art hadde et bestemt antall kroppsledd som voksen, fra 2 til over 40, vanligst 8–13. De minste larveskallene hadde ingen kroppsledd.

Alle tre skjold bøyde innunder langs kanten og dannet en brem, omslaget (o), på undersiden der det ellers var hardt skall bare i hypostomet (h), et lite skjold forrest som antagelig beskyttet magen innenfor og munnen like bak seg. Resten av undersiden, med lemmene, var dekket av et tynt kitinlag (m), som uhyre sjelden ble forsteinet. Lemmene var leddelte og omfattet ett par engrenede følere (f) og mange ensartede par ben (b) med to grener, én gang- eller svømmefot (gf) og én gjellegren (gl).

Levevis

De fleste trilobitter ser ut til å ha levd av små næringspartikler de gravde opp fra bunnslammet, men noen få har antagelig vært filterfødere (Trinucleider), og en del har åpenbart vært aktive jegere på bunnen. Dette kan vi se av formen på bena; disse artene hadde kraftige pigger på den siden av bena som vendte inn mot midtaksen. Disse piggene ville lett rive i stykker mark og andre relativt myke dyr den fant på sjøbunnen. Partiklene eller byttedyra trilobitten gravde opp med bena, ble ført opp mellom basis av bena og knust mellom dem. Deretter ble maten ført framover til munnen, som vendte bakover og lå under bakre del av hodeskjoldet. Deretter ble den ført inn i magen som lå under glabella og var beskyttet på undersiden av hypostomet.

Spor etter trilobitter

Fossile grave-, beite- og krypespor etter trilobitter er ikke uvanlige. Som regel er de oppbevart som avstøpninger på undersiden av sandsteinslag av det virkelige sporet som ble gravet ned i en myk bunn (nå en lett forvitrende leirstein). Disse sporfossilene er vanligvis av to typer:

  • Rusophycus er en oval grop med tydelige spor etter føttenes graving.
  • Cruziana er lange, to-lobete spor med tverrstriper som ble dannet når dyret brukte bena til å rake gjennom bunnslammet.

Andre spor viser hvordan de «landet» på bunnen og så tok av igjen. De fleste, kanskje alle trilobitter, kunne svømme, selv om de fleste levde på bunnen. Noen få grupper levde fritt svømmende oppe i selve vannmassene (Cyclopyge, Telephina, Opipeuter og Carolinites), og disse er ofte vidt utbredt og finnes på flere paleokontinenter samtidig.

Som nyklekkede larver drev de fritt med vannmassene (plankton). De fleste slo seg til på bunnen allerede etter få dager. Bare én gruppe (Asaphidene) hadde larver som levde planktonisk over ganske lang tid. Disse larvene kunne derfor spre seg over store avstander, og er derfor blant de mest utbredte og suksessrike trilobittgruppene i ordovicium.

Den store massedøden i slutten av denne perioden slo særlig hardt til mot planktoniske organismer, og asaphidene forsvant nesten helt. I de siste 200 millioner år til slutten av permtiden hadde alle arter larver som levde på bunnen.

Trilobitter i Norges fossile lag

I Norges kambrosiluriske lag er det hittil funnet over 300 arter (mange i tusenvis av eksemplarer), fordelt på tallrike slekter, blant annet:

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg