Triloitters anatomi, høyre side er gjennomskåret for å vise bena på undersiden som nesten aldri er oppbevart. Under kroppen gjennomskåret for å vise hvordan den indre anatomien fungerer.

. fri

Boedaspis ensifer, en odontopleurid trilobitt fra ordovicium i Baltikum

. fri

Trilobitter, utdødd leddyrklasse som levde i havet i Jordens oldtid (paleozoikum) allerede fra tidlig kambrium. Mange tusen forskjellige arter er kjent.

Det var flest arter i senkambrisk tid, deretter stadig færre, til trilobittene døde ut i slutten permtiden (ingen er funnet i yngre lag). Hver art levde bare i en begrenset tid, og trilobitter er derfor gode ledefossiler.

Trilobittene hadde hardt skall av forkalket kitin på oversiden. Det bestod av hodeskjold (cephalon), leddelt kropps- eller ryggskjold (thorax) og stort eller lite haleskjold (pygidium). Skjoldene og de enkelte leddplatene i kroppsskjoldet var leddet sammen slik at de kunne bøyes noe i forhold til hverandre. Mange trilobitter kunne rulle seg helt sammen.

Mange trilobitter hadde pigger, enten ut til siden som forlengelser av kroppsleddene, eller som utvekster oppover fra midten av kroppsaksen. Andre hadde glatt skall uten utvekster av noe slag. De minste artene ble bare 1 mm lange som voksne, de største over 70 cm. De største norske eksemplarene er omtrent 30 cm lange. Navnet trilobitter kommer av skallets tre lengdefelter («lober»): en midtakse (a), på hodeskjoldet kalt glabella (g), og to pleuralfelter (p) eller sidefelter, på hodeskjoldet kalt genae eller kinn (k). Sidefeltene (pleurae) på de likeartede kroppsleddene har gjerne en skrå fure. Hver art har et bestemt antall kroppsledd som voksen, fra 2 til over 40, vanligst 8–13. De minste larveskallene har ingen kroppsledd. Alle tre skjold bøyer innunder langs kanten og danner en brem, omslaget (o), på undersiden der det ellers er hardt skall bare i hypostomet (h), et lite skjold forrest som antagelig beskyttet magen innenfor og munnen like bak seg. Resten av undersiden, med lemmene, var dekket av et tynt kitinlag (m), som uhyre sjelden er blitt forsteinet. Lemmene er leddelte og omfatter ett par engrenede følere (f) og mange ensartede par ben (b) med to grener, én gang-eller svømmefot (gf) og én gjellegren (gl). Trilobittene hadde fire par ben under hodeskjoldet, ett benpar for hvert ledd i kroppen og et varierende antall ben under haleskjoldet. I motsetning til krepsdyr hadde trilobittene ikke forlemmer som hadde klør eller var omdannet til kraftige kjever.

De fleste trilobitter ser ut til å ha levd av små næringspartikler de gravde opp fra bunnslammet, men noen få har antagelig vært filterfødere (Trinucleider), og en del har åpenbart vært aktive jegere på bunnen. Dette kan vi se av formen på bena; disse artene hadde kraftige pigger på den siden av bena som vendte inn mot midtaksen. Disse piggene ville lett rive istykker mark og andre relativt myke dyr den fant på sjøbunnen. Partiklene eller byttedyra trilobitten gravde opp med bena ble ført opp mellom basis av bena og knust mellom dem og deretter ført framover til munnen som vendte bakover og lå under bakre del av hodeskjoldet. Deretter ble maten ført inn i magen som lå under glabella og var beskyttet på undersiden av hypostomet. 

Fossile grave-, beite- og krypespor til trilobitter er ikke uvanlige. Som regel er de oppbevart som avstøpninger på undersiden av sandsteinslag av det virkelige sporet som ble gravet ned i en myk bunn( nå en lett forvitrende leirstein). Disse sporfossilene er vanligvis av to typer; Rusophycus er en oval grop med tydelige spor etter føttenes graving; Cruziana er lange, to-lobete spor med tverrstriper som ble dannet når dyret brukte bena til å rake gjennom bunnslammet. Andre spor viser hvordan de «landet» på bunnen og så tok av igjen. De fleste, kanskje alle trilobitter, kunne svømme, selvom de fleste levde på bunnen. Noen få grupper levde fritt svømmende oppe i selve vannmassen (Cyclopyge, Telephina, Opipeuter og Carolinites), og disse er ofte vidt utbredt og finnes på flere paleokontinenter samtidig.

Som nyklekkede larver var de planktoniske (levde fritt i vannmassene), hvoretter de fleste slo seg til på bunnen allerede etter få dager. Bare én gruppe (Asaphidene) hadde larver som levde planktonisk over ganske lang tid. Disse larvene kunne derfor spre seg over store avstander, og de er derfor blant de mest utbredte og suksessrike trilobittgruppene i ordovicium. Den store massedøden ved slutten av denne perioden slo særlig hardt mot planktoniske organismer og asaphidene forsvant nesten totalt. I de siste 200 millioner år til slutten av Permtiden hadde alle arter larver som levde på bunnen. I Norges kambrosiluriske lag er det hittil funnet over 300 arter (mange i tusenvis av eksemplarer), fordelt på tallrike slekter, bl.a. Agnostus, Asaphus, Chasmops, Encrinurus, Illaenus, Ogygiocaris, Paradoxides, Peltura, Phacops og Tretaspis.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.