Navnet på dagen peker mot en helgen. I den romerske fortegnelsen over martyrer er det to helgener med navnet Valentinu s som begge ble feiret 14. februar. Den ene var en romersk prest, den andre en biskop av Terni. Sistnevnte ble drept i Roma, men relikviene ble ført til Terni. Både presten og biskopen skal ha blitt martyrer med få års mellomrom omkring 270. Legendene om disse martyrene er svært vage og lite troverdige. Det er ikke noe i de eldste fortellingene som kan settes i forbindelse med elskende par eller romantikk.
Dagen skal først ha blitt assosiert med romantisk kjærlighet i kretsen omkring den engelske dikteren Geoffrey Chaucer, som døde i 1400. Det kan ha sammenheng med en forestilling om at fuglenes paringssesong startet 14. februar. I diktet The Parliament of Fowles skriver Chaucer at fuglene søkte make på St. Valentins dag.
Noen vil trekke skikken med å velge en partner på denne tiden helt tilbake til den romerske Juno-festen til ære for gudinnen som var ekteskapets beskytter. I midten av februar ble det i Roma feiret en årlig Lupercalia-festival for å holde onde ånder på avstand, rense byen og fremme helse og fruktbarhet. Når pave Gelasius i 496 bestemte at 14. februar skulle feires til ære for helgenen Valentin, kan det ha vært et forsøk på å avskaffe de hedenske tradisjoner.
Utviklingen gikk så videre til man på 1700-tallet begynte å uttrykke sin kjærlighet med blomster, konfekt eller kort som ble kalt valentiner. Flere steder i Europa ble det en skikk å gi en St. Valentins nøkkel som mottakeren kunne låse opp giverens hjerte med. På 1800-tallet fikk man masseproduserte valentinkort der motivet gjerne var hjerter, duer eller guder fra antikken med vinger.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.