nordisk skipstype fra vikingtid og tidlig middelalder, brukt både i krigs- og handelsferder, se vikingtid. De slanke og raske langskipene egnet seg godt i krig- og plyndringstokter. Bredere og dypere seilskip, knarr, ble brukt som handelsskip. Se også busse.
Konstruksjon
Vikingskipene ble vanligvis bygd for både roing og seiling, og uten fast dekke. De stakk ikke særlig dypt i vannet, slik at de kunne legge til på grunt vann. Karakteristisk er også formen, der bordene i skroget har en sterk krumning oppover mot stevnene, og den fleksible og smidige konstruksjonen, som var en forutsetning for at skipene ikke skulle bryte sammen i høy sjøgang. Ved bruk av klinkbyggemetoden ble selve skroget bygd først; huden ble lagt opp bordgang på bordgang og klinket sammen med jernnagler. Etterpå ble spanteret satt inn. Se båt (båtbygging).
Kjente vikingskip
Spesielt kjent er de åpne, klinkbygde båtene av eik og furu fra Gokstad (se Gokstadfunnet), Oseberg (se Osebergfunnet) og Tune (se Tuneskipet). Disse finnes nå i Vikingskiphuset på Bygdøy i Oslo. Av disse var Gokstadskipet det mest sjødyktige, men også Tune- og Osebergskipet har vært egnet for seilas.
Rester av fem skip fra vikingtiden er funnet i Roskilde Fjord, Danmark. To av disse er lasteskip, svært brede og med høye skipssider (se Skuldelevskipene). Ved Klåstadkilen i Tjølling ble det i 1970 utgravd rester av en frakteskute der kjølen og forreste del av babords side er bevart.
Fra Ladby på Fyn i Danmark kjennes et vikingskip av mer primitiv type, et smalt, lavt fartøy til kystfarvann, som også har ført seil. Det er fra omtrent samme tid som Gokstadskipet (se Av disse eldre fartøyer ble de skipstyper utviklet som dominerte i de nordiske land i tiden ca. 1000–ca. 1300. Se også Borrehaugene.