bilby

Storbilbyen, Macrotis lagotis, er på størrelse med en kanin, med ører og bakbein som er enda større enn kaninens. Frambeina er korte, men kraftige graveredskaper. Ørene er hårløse, tynne og fulle av blodårer, lengden utgjør 60-90 % av hodelengden. I tillegg til å høre med brukes ørene til å regulere kroppstemperaturen. Øynene er ganske store, og den spisse snuten mangler pels helt ytterst.

Med de lange bakbeina ligner storbilbyen mer på en kenguru enn på en kanin, men den beveger seg som en kanin. Når den hopper, lander den på framføttene og setter bakføttene framfor disse før den skyver fra. Pelsen over ryggen er blågrå, mens den er kvit under buken. To kvite eller gråkvite striper strekker seg oppover hver bakfot, mens ei stripe går opp mot hvert øre. Pelsen på halen er trefarget; den er grå ved haleroten, svart på den midterste delen og kvit på den ytterste delen. På oversiden av halen er det en brem av ekstra lange og oppstående hår. Pelsen er temmelig lang og myk.

Hos storbilbyen er hannen mye større enn hunnen. Hans kroppslengde er 30–55 cm, halelengden er 20–29 cm og vekten 1–2,5 kg. Hunnen måler henholdsvis 20–39 cm, 20–28 cm og 0,8–1,2 kg. På framføttene er de tre midterste tærne lange med kraftige klør beregnet for graving. De to ytterste tærne er små og uten klør. På bakføttene er det fire tær: stortåa mangler, andre og tredje tå er delvis sammenvokst og brukes til å pleie pelsen med, fjerde tå er større og kraftigere enn alle de andre og viktigst for hoppingen, mens femte tå er den nest største tåa. Framtennene er skarpe, mens kinntennene er brede.

Småbilbyen, Macrotis leucura, lignet veldig på storbilbyen, men var betydelig mindre. Hannen veide rundt 360 g og hunnen 311 g. Kroppslengden var 24–27 cm og halelengden 12–15 cm. Pelsfargen var lysere grå enn hos storbilbyen, mens halen hadde kvit overside og mørkere underside. Hårlengden på oversiden økte utover halen, slik at den kunne minne om en børste. Småbilbyen har i det minste vært utdødd siden 1960-tallet, men det sist museums-dokumenterte eksemplaret stammer fra 1931.

Storbilbyen levde i mange forskjellige habitater, men særlig i tørrere og åpnere landskaper. I dag er utbredelsen sterkt begrenset, slik at den nå hovedsakelig finnes i tørre områder. Den kan finnes i habitater nesten helt uten vegetasjon, halvørken og ørken. Den graver ganger under bakken som kan bli tre meter lange, de går i spiral nedover. Den kan dermed kun leve i områder der det er mulig å grave. Om dagen skjuler den seg i gangene, dessuten skjuler den seg også slik når den tar pauser om natten. Nede i gangene er den beskyttet mot både varme og fiender, klimaet under bakken er ganske stabilt. En storbilby kan ha flere ganger spredt omkring. Det hender at flere dyr oppholder seg samtidig i en hulegang.

Storbilbyen er nattaktiv og alteter. Den spiser både virvelløse dyr og planter; insekter, frø, rotknoller, frukt og sopp utgjør mesteparten av føden. Føden kan variere mye sesongmessig, etter hva som finnes. Den er sjelden langt fra en hulegang, som den flykter til ved den minste fare. En stor del av føden finner stobilbyen under bakken, den graver små groper og hull i bakken. Også en stor del av insektene den spiser finner den under bakken. Den store graveaktiviteten påvirker hele økosystemet og kan være til fordel både for planter og andre dyr. Når den flykter fra et rovdyr gjør den uforutsigbare sidesprang samtidig som den vifter med halen, dette kan forvirre forfølgeren.

Storbilbyen svetter ikke og bruker ikke spytt for å avkjøle kroppen. Derimot kvitter den seg med varme gjennom ørene. Den er helt avhengig av gangene under bakken for å overleve. Urinen er svært konsentrert og lorten svært tørr, slik at dyret mister minst mulig vann. Derfor kan det klare seg med væsken det får fra føden og trenger ikke å drikke.

Hunnens pung vender bakover, antakelig for å unngå at sand graves inn i den. Drektighetstiden varer kun 14 dager, men ungene utvikler seg raskt i denne tiden. Det er åtte spener i pungen, men det er sjelden mer enn 2-3 unger i kullet. Ungene kommer først ut av pungen 67–80 dager gamle, de avvennes kort tid etter rundt 90 dager gamle. Deretter må de klare seg selv, moren forlater dem i hulen. Hunnen kan få flere kull i året under gode forhold, i fangenskap opptil fire kull. Storbilbyen kan bli 5–7 år gammel i naturen og enda eldre i fangenskap. Storbilbyen er ikke territoriell, og flere kan leve i samme område.

Småbilbyen levde antakelig i enda tørrere områder enn storbilbyen, mer i sanddyner. Den gravde også ganger under bakken og levde antakelig i stor grad på samme måte som storbilbyen.

Storbilbyen fantes en gang over store deler av Australia, men i dag er utbredelsen begrenset. Reduksjonen begynte i den første delen av 1900-tallet. Den finnes i det indre og vestre del av kontinentet, men de fleste bestander er sterkt redusert. Den er klassifisert som sårbar (VU) på rødlista. Katter, rødrever og kaniner er store trusler, de to første dreper og den siste spiser opp maten. Dingoen tar også storbilbyer, men den dreper også katter og rever. Derfor er dingoen i dag kanskje til fordel for storbilbyen. Habitatødeleggelse og beitedyr (storfe, sauer og andre) er også store trusler mot storbilbyen, det samme er branner. Små til middels store pungdyr har lidd spesielt mye etter at europeerne kom til Australia, deriblant altså begge de to bilbyene.

• pungdyr
• Dyreliv i Australia

Helgen, K.M. & Veatch, E.G. (2015). Recently extinct Australian marsupials and monotremes. S. 17-33 i: Wilson, D.E. & Mittermeier, R.A. (red.). Handbook of the mammals of the world. Vol. 5. Monotremes and marsupials. Lynx Edicions, Barcelona.

Southgate, R.I. (2015). Family Thylacomyidae (greater bilby). S. 350-361 i: Wilson, D.E. & Mittermeier, R.A. (red.). Handbook of the mammals of the world. Vol. 5. Monotremes and marsupials. Lynx Edicions, Barcelona.