betegnelse på valgordning som innebærer at mandatene i den forsamling det velges til, fordeles mellom de deltakende valglister (partilister) (tilnærmet) i forhold til listenes stemmetall. Valgordningen oppstod i forbindelse med stemmerettsutvidelsene i siste halvdel av det 19. århundre, og først som et middel til å sikre representasjon for minoriteter i nasjonalforsamlingen og dermed hindre nasjonalt truede konflikter. Danmark, med sin sønderjydske tyske befolkning, innførte forholdstallsvalg i 1855; det språklig delte Sveits innførte ordningen på kantonnivå i 1891; Belgia, med spenningen mellom flamlendere og valloner, innførte ordningen i 1899, mens Mähren, med tysk minoritet og Finland, med svensktalende minoritet, tok ordningen i bruk i 1905 og 1906. Etter hvert som man nærmet seg allmenn stemmerett, ble ordningen mange steder innført for å hindre at sosialistene skulle bli for parlamentarisk dominerende og for å sikre en del av de gamle borgerlige partier en rimelig representasjon. Sverige innførte derfor forholdstallsvalg i 1909 og Norge i 1921 (vedtatt 1919). I Storbritannia er flertallsvalg beholdt; det samme er tilfellet i «settler-nasjonene» i Nord-Amerika og Oseania. Forholdstallsvalg sikrer også flere enn to partier representasjon.
For å hindre at ordningen skal gi slik partioppsplitting at det blir vanskelig å danne stabile regjeringer, har mange land innført forskjellige terskler. I Norge skjer «diskrimineringen» gjennom selve utregningsmetoden for mandattildeling. Listestemmene deles på 1.4, 3, 5 osv. (Sainte Laguë) siden 1953 (Sverige 1952, Danmark 1953) (tidligere bruktes d'Hondts metode, med delingstall 1, 2, 3 osv.). Diskrimineringen ligger i det første delingstallet: partier som får få stemmer, får redusert sitt konkurranseutgangspunkt. Det er også vanlig å ha sperregrenser for representasjon; de varierer gjerne fra to prosent (Danmark) til fem (Tyskland). I forbindelse med at Norge fra valget i 1989 innførte utjevningsmandater, og slik gav små partier en ekstra mulighet til representasjon, ble det innført en sperregrense på fire prosent for tildeling av utjevningsmandater. Fra 1989 var det 8 utjevningsmandater ved Stortingsvalg; dette ble 2005 økt til 19 – ett fra hvert fylke.