Sri Lankas litteratur

De eldste litterære minnesmerker er korte dikt som er risset i fjellveggen i Sigiriya, de eldste sannsynligvis fra 800-tallet. Nesten alle litterære minnesmerker fra Anuradhapura-tiden, blomstringstiden for arkitektur og filosofi, og fra Polonnaruwa-perioden, kjent for sin klassiske stil i bygningskunsten, er gått tapt. Den bevarte litteraturen på gammel-singalesisk, elu, er for en stor del prosa. Innholdet er buddhistisk. Fra ca. 1200–1500 er det bevart en rekke slike oppbyggelige bøker, dels fromme legender fra Buddhas liv beregnet på lekfolket som ikke forstod pali, dels doktrinære skrifter i en vanskeligere stil. Gurulugomi (ca. 1200) behersket begge stilarter.

Vanskeligere tilgjengelig er en samling poetiske verker fra 1400-tallet, da Kotte var hovedstad. Disse såkalte sandesaya-dikt (budbringerdikt) har alle som tema et budskap som elskeren sender til sin elskede langt borte. Mønsteret er Kalidasas Meghaduta.

Etter lang tids stagnasjon kom det tilløp til en ny litteratur i Colombo, først inspirert av europeiske forbilder, senere forankret i øyas egne tradisjoner. Den såkalte Colombo-skolen fra 1930-årene forkastet den arkaiske poetiske stilen, selv om den beholdt gamle verseformer. Da Universitetet i Peradeniya ble åpnet i 1942, ble det blant lærere og studenter der grobunn for en ny diktning. Martin Wickramasinghe bante vei for den moderne romanen. Sammen med E. R. Sarathchandra vekket han til live interesse for gamle folkelige tradisjoner, særlig innen teateret. Novellens form ble særlig dyrket av G. B. Senanayake. Etter hvert vokste det frem en opposisjon mot Peradeniya-skolen som hentet inspirasjon fra vestlig litteratur.

Tamilene i Sri Lanka har litterære tradisjoner felles med tamilene i Sør-India. En fremtredende srilankesisk tamilforfatter er S. Ponnudurai med romanene tî (1962, 'Ild') og cadangu (1971, 'Seremonien') og den voluminøse selvbiografien Varalaatril Vaalthal (2004).

• tamil - litteratur