Den eldste diktningen er etter tradisjonen samlet i antologier av det såkalte tredje sangam (akademi) i Madurai og skriver seg muligens fra tiden omkring Kristi fødsel. Kortere dikt om kjærlighet, krig, rettferdig styresett, konger og dravidiske guder ble ordnet etter innhold og form i 8 antologier. Sammen med 10 lengre dikt (Pattuppattu) utgjør de Sangam-diktningen.

Senere enn Sangam-lyrikken er versesamlingen Tiruvalluvars Kural, ofte kalt Tirukkural (Den hellige Kural), som muligens tilhører 300-tallet e.Kr. Uten datering er også verseromanene Silappadiharam (som omtaler yavanas, «greske» leiesoldater og handelsmenn i indisk tjeneste, sannsynligvis i tidlig romersk keisertid) og Manimehalai, som er preget av buddhistisk tenkning. Perioden etter 700-tallet frem til 1800-tallet er dominert av hinduismen og bhakti-litteraturen. Sanger av Appar, Sambandar og Sundarar ble samlet i verket Devaram. Til samme tradisjon hører også mystikeren Manikkavasahar. De vishnuittiske bhakti-sangere kalles alvarer. Deres hymner er samlet i Divyaprabandham, der 12 diktere er representert.

Sagnene om Rama, Ramayana, fikk på tamil sin høyst originale utforming av Kamban (1100-tallet?). Hans epos røper en versekunstner med humoristisk sans som er helt uvanlig i indisk litteratur.

Den nyere tids diktning er preget av vestlig påvirkning, som først gjorde seg gjeldende innen kristne kretser. Den italienske jesuitten Beschi (død 1747) skrev et epos om den hellige Josef. Først med Kalki (1899–1954) og Pudumaippittan vant romanen og novellen frem i tamil-litteraturen. Den best kjente dikter utenfor Tamil Nadu er nasjonalisten Subrahmania Bharati (1882–1921). Hans sanger kom til å spille en rolle i Indias frigjøringsbevegelse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.