tamil - litteratur

Den eldste diktningen er etter tradisjonen samlet i antologier av det såkalte tredje sangam (akademi) i Madurai og skriver seg muligens fra tiden omkring år 0 evt. Kortere dikt om kjærlighet, krig, rettferdig styresett, konger og dravidiske guder ble ordnet etter innhold og form i åtte antologier. Sammen med 10 lengre dikt (Pattuppattu) utgjør de Sangam-diktningen.

Senere enn Sangam-lyrikken er versesamlingen Tiruvalluvars Kural, ofte kalt Tirukkural (Den hellige Kural), som muligens tilhører 300-tallet evt.. Uten datering er også verseromanene Silappadiharam (som omtaler yavanas, «greske» leiesoldater og handelsmenn i indisk tjeneste, sannsynligvis i tidlig romersk keisertid) og Manimehalai, som er preget av buddhistisk tenkning. Perioden etter 700-tallet frem til 1800-tallet er dominert av hinduismen og bhakti-litteraturen. Sanger av Appar, Sambandar og Sundarar ble samlet i verket Devaram. Til samme tradisjon hører også mystikeren Manikkavasahar. De vishnuittiske bhakti-sangere kalles alvarer. Deres hymner er samlet i Divyaprabandham, der 12 diktere er representert.

Sagnene om Rama, Ramayana, fikk på tamil sin høyst originale utforming av Kamban (1100-tallet?). Hans epos røper en versekunstner med humoristisk sans som er helt uvanlig i indisk litteratur.

Den nyere tids diktning er preget av vestlig påvirkning, som først gjorde seg gjeldende innen kristne kretser. Den italienske jesuitten Beschi (død i 1747) skrev et epos om den hellige Josef.

Først med Kalki (1899–1954) og Pudumaippittan vant romanen og novellen frem i tamil-litteraturen. Den best kjente dikter utenfor Tamil Nadu er nasjonalisten Subrahmania Bharati (1882–1921). Hans sanger kom til å spille en rolle i Indias frigjøringsbevegelse.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg