Bessemerprosessen, bessemering, metode for å fremstille stål ved innblåsing av luft i flytende råjern. Oppfunnet av Henry Bessemer i 1855.

Bessemerprosessen foregår i en konverter, en tippbar beholder av stålplater utfôret med ildfast stein med høyt innhold av silisiumdioksid. Flytende silisiumholdig råjern påsettes når konverteren er i liggende stilling. Den svinges så til oppreist posisjon samtidig som at luft blåses inn gjennom dyser i konverterens bunn. I løpet av få minutter oksideres vesentlige deler av silisium og mangan i råjernet, og denne reaksjon leverer tilstrekkelig varme til at temperaturen i smeltebadet øker. Mot slutten av perioden starter forbrenningen av karbon til CO, og videre til CO2 ved konvertermunningen. Flammens utseende brukes som indikator på prosessens gang, idet flammen dør bort når oksidasjonen (ferskningen) av karbon er avsluttet. For en charge på 25 tonn varer blåseperioden i 12 til 14 minutter. Ferrolegeringer for desoksidasjon og justering av stålets sammensetning tilsettes i støpeøsen eller konverteren etter blåsingen. Da prosessen ble innført i 1855, resulterte den i en sterk økning i produksjonskapasiteten av stål, og ble tatt i bruk hvor man disponerte råjern med lavt innhold av svovel og fosfor, bl.a. i Sverige.

Sidney Gilchrist Thomas brukte senere det samme prinsipp ved raffinering av fosforholdig råjern i thomasprosessen, der blåsingen skjer i en beholder utfôret med kalsinert dolomitt og med tilsetning av kalkstein. Det er også brukt for oksidasjon av svovel og jern i flytende sulfidiske mellomprodukter for fremstilling av kobber og nikkel.

Under Krimkrigen i 1854 arbeidet artillerieksperter på begge sider med å få kanonene mer treffsikre, noe som skulle oppnås ved å bruke roterende prosjektiler. Dette påførte kanonløpene av støpejern en ekstra belastning de ikke tålte. Stål ville åpenbart være et bedre materiale, men med tidens teknikk var det kostbart og kunne ikke fremstilles i tilstrekkelig store charger. Henry Bessemer satte seg fore å konvertere flytende råjern til stål i en enkelt operasjon, karakterisert ved å fjerne mesteparten, men ikke alt karbon ved oksidasjon med innblåst luft. Oppgaven lyktes for fosforfattig råjern. Bessemer ble senere adlet for bl.a. dette.

Jern og stål var brikker i europeisk politikk, da som nå. Etter den fransk-tyske krig i 1871 fikk Frankrike beholde Briey-bekkenet like sør for den nye grensen, trolig fordi Tysklands statsminister Otto von Bismarck var orientert om at malmen der var fosforrik og derfor uten interesse for stålindustrien. Men mindre en 10 år senere var fosforproblemet løst gjennom thomasprosessen, og Briey ble mer verdifullt enn hele det området Tyskland hadde annektert.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.