Pariskommunen. De revolusjonære henretter fanger, bl.a. erkebiskopen av Paris og andre geistlige.
Pariskommunen, betegnelse for det revolusjonære styret i Paris mars–mai 1871.
Bakgrunn
Etter våpenstillstanden 1871 under den fransk-tyske krig oppstod en skarp motsetning mellom republikanerne i Paris og den monarkistiske nasjonalforsamling i Bordeaux, senere Versailles. Under beleiringen hadde Paris fått et vidstrakt selvstyre, og de fleste voksne menn var blitt bevæpnet og innrullert i militsen, nasjonalgarden. Regjeringen gikk under ledelse av Thiers i gang med å oppheve de økonomiske kriseforanstaltninger i Paris og med å avvæpne nasjonalgarden. Demobiliseringen fratok store deler av arbeiderbefolkningen dens eneste inntektskilde og skapte stor misnøye. Befolkningen mente at Paris på ingen måte var slått og at man var i stand til en effektiv innsats mot tyskerne. Nasjonalgardens artilleri var kjøpt for penger som var samlet inn blant innbyggerne. 18. mars 1871 gjorde regjeringstropper et mislykket forsøk på å bemektige seg nasjonalgardens artilleri på Montmartre. Dette ble signalet til en alminnelig oppstand, og nasjonalgarden besatte rådhuset og de fleste andre offentlige bygninger i Paris uten å møte motstand. Thiers gav alle myndigheter ordre om å begi seg til Versailles.
Kommunen
Makten i Paris gikk over til nasjonalgardens «sentralkomité» som var valgt av avdelingene 15. feb. 1871. Sentralkomiteen utskrev valg til et nytt kommunestyre, som trådte sammen 28. mars. Det ble i virkeligheten en revolusjonær motregjering. De fleste ledere var unge intellektuelle, og de mest aktive ville innføre et revolusjonært diktatur etter mønster av jakobinerne under den franske revolusjon.
Thiers hadde opprinnelig ca. 30 000 soldater. Pariskommunens nasjonalgarde talte ca. 200 000 mann, men bare ca. 30 000 kunne brukes utenfor sitt distrikt, og den militære ledelse var lite effektiv og skiftet stadig. Pariskommunen fikk ikke noen støtte fra provinsen, og et par oppstander der (Lyon, Marseille) ble lett slått ned. Regjeringen i Versailles fikk tid til å samle ca. 130 000 vel utstyrte og pålitelige tropper, og i den «blodige uke» 21.–28. mai 1871 ble Paris erobret kvarter etter kvarter under voldsomme gatekamper. Kommunardene drepte et par hundre gisler, bl.a. erkebiskopen av Paris. Regjeringstroppene drepte under kampene ca. 20 000 menn, kvinner og barn. Ca. 38 000 ble arrestert, derav ble 7500 deportert til Ny-Caledonia, og 23 ble dømt til døden.
Resultater
Pariskommunen var et av de første forsøk på direkte demokrati. Kommunen gjennomførte en del reformer, men dens økonomiske og sosiale politikk var forsiktig og kan neppe kalles sosialistisk. Kommunen gjennomførte atskillelse mellom kirke og stat, proklamerte det internasjonale brorskap og lot rive ned Napoleons Vendômesøyle. Giljotinen ble brent, og det ble innført gratis rettshjelp med valgte dommere. Husleiene ble regulert, og det ble innført forbud mot nattarbeid.
Pariskommunen vakte enorm oppsikt. Karl Marx, som selv ikke hadde hatt noe med ledelsen av Pariskommunen å gjøre, skrev et berømt forsvar (Borgerkrigen i Frankrike), og Bismarck brukte Pariskommunen som skremmebilde. Senere revolusjonære bevegelser, ikke minst den russiske revolusjon, så på Pariskommunen som et forbilde. Teoretisk fikk kommunen betydning for Marx' og Lenins statsteorier og utviklingen av teorien om proletariatets diktatur.