Natzweiler

Leiren lå på 750 meters høyde i fjellandskapet Vogesene ved landsbyen Natzweiler, anlagt i fjellskråningen med 50 meters høydeforskjell mellom den øverste og den nederste delen av leiren. Den øverste delen lå like under fjelltoppen Louise i tilknytning til gården Le Struthof, derav dobbelnavnet Natzweiler-Struthof, men som oftest omtales leiren kun som Natzweiler.

Struthof var opprinnelig en bondegård eid av familien Idoux. Allerede i 1829 åpnet familien herberget Struthof like ved i det populære turområdet, og i 1906 utvidet de turistaktivitetene ytterligere ved å bygge et nytt hotell samt en restaurantbygning med ballsal. Begge deler ble oppusset i 1936. Etableringen av en konsentrasjonsleir i dette området skjedde som følge av de samme økonomiske og industrielle overveielsene som ved konsentrasjonsleirer som Sachsenhausen, Flossenbürg og Mauthausen: Mulighetene for utvinning av verdifull stein, i Natzweilers tilfelle av marmor og granitt.

Allerede 10. september 1940, fire måneder etter starten på Tysklands angrep på Frankrike, hadde representanter for Deutsche Erd- und Steinwerke GmbH (DESt) undersøkt steinbruddet og området i jakten på nye steder for råstoffutvinning. Spesielt interessant var tilgangen på rosa granitt som Albert Speer, Adolf Hitlers arkitekt og generalfullmektig for rikshovedstaden, ønsket å benytte i byggeprosjekter i Berlin og Nürnberg.

Forhandlingene mellom Natzweiler kommune, DESt og SS-hovedkontor for industri (SS-Wirtschaftsverwaltungshauptamt; SS-WVHA) startet umiddelbart og pågikk hele vinteren 1940–1941. Ett av stridspunktene var at SS ønsket å overta Struthof-gården og -hotellet som del av den planlagte leiren. Ideen var at fangene – de planlagte tvangsarbeiderne – skulle bo i dette området og marsjere til steinbruddet. Videre var leirens planlagte plassering betraktet som gunstig fordi man da kunne benytte nærliggende jernbaneforbindelse til transport av byggemateriale og fanger.

Den tyske aktiviteten i området startet i mai 1941. De første fangene, 150 mannlige fanger fra Sachsenhausen, ankom i to puljer 21. og 23. mai 1941. SS-forvaltningen var plassert i hotell Struthof, et område like ved ble inngjerdet med piggtråd og brukt som provisorisk leir for fangene. I løpet av 1941 kom ytterligere fanger fra andre leirer til Natzweiler, først og fremst fra Dachau, Sachsenhausen og Buchenwald, gjennomsnittlig besto leiren av 400 fanger, de aller fleste av dem tyske. De fleste var kategorisert som «yrkesforbrytere» eller «asosiale». De ble etter hvert plassert i den tidligere ballsalen og skulle bygge opp den nye konsentrasjonsleiren, noen av dem ble satt til forberedende arbeid i steinbruddet 800 meter unna. Da vinteren kom, steg antallet døde. Leirområdet lå utsatt til for vær og vind, og flere av de første dødsfallene skjedde under straffetiltak der fanger måtte stå nakne ute i timevis i opptil 14 minusgrader.

I februar 1942 sto de første fire brakkene på det nye leirområdet ferdig, og fangene ble flyttet dit fra den tidligere ballsalen. Leiren fremsto likevel som en eneste stor byggeplass frem til sommeren 1943. Selve fangeleiren ble liggende i en skråning med en høydeforskjell på 50 meter. Den ble derfor bygget trinnvis med to og to fangebrakker på hvert trinn. Da leiren sto ferdig, besto den av 17 fangebrakker omgjerdet av piggtråd, og 12 verkstedbrakker like utenfor. Dessuten var alle bygningene på gården Struthof og tilhørende hotellet overtatt av SS. I oktober 1943 ble det bygget krematorium, og i umiddelbar tilknytning til hotellet ble det dessuten bygget et gasskammer. Videre ble det etablert seks uteleirer, og dette antallet steg senere.

Årsaken til at leiren fikk sitt eget krematorium og ikke lenger benyttet det kommunale krematoriet, var det stadig stigende antallet døde samt de mange ofrene for åpenbart brutale overgrep. Med et eget krematorium kunne leirledelsen enklere dekke over leirens brutalitet.

At leiren og steinbruddet var anlagt med stor høydeforskjell, hadde to konsekvenser: For det første forsterket de anstrengelsene for fangene, i tillegg var området ekstremt utsatt for vær og vind. For det andre medførte konstruksjonen at leiren lett kunne overvåkes.

I løpet av 1942 kom det stadig nye fanger til leiren, også fordi de trengtes som arbeidskraft ved byggingen av den. Med det stigende antallet fanger ble leiren både internasjonalisert og fragmentert med henblikk på nye fangegrupper. Først og fremst kom mange politiske fanger til leiren, men viktige posisjoner i fangehierarkiet ble fortsatt gitt til såkalte yrkesforbrytere og asosiale. Videre ankom både sovjetiske tvangsarbeidere og jødiske fanger til leiren. De jødiske fangene ble etter få måneder systematisk videresendt til Auschwitz.

I takt med at antallet fanger steg i løpet av 1942, steg også dødsraten. Det harde tvangsarbeidet og værutfordringene var særlige årsaker til at dødsraten ble mangedoblet, for fangene var dårlig utstyrt og fikk altfor lite mat.

Veksten i antall fanger og dødsfall fortsatte også i 1943, og fangebelegget ble stadig mer internasjonalt. Fra 15. juni 1943 ble flere og flere «natt-og-tåke»-fanger (NN-fanger) overført til Natzweiler. NN-fanger var politiske motstandere av nazismen i tysk-okkuperte land som ble overført til Tyskland for å «forsvinne». En forordning fra SS-hovedkontoret for rikets sikkerhet (SS-Reichsicherheitshauptamt; SS-RSHA) av 20. september 1943 utpekte Natzweiler som mottaker av alle NN-fanger. I realiteten ble NN-fanger også sendt til Gross-Rosen og kvinnelige NN-fanger til Ravensbrück, men Natzweiler ble regnet som hovedleiren for NN-fanger. Allerede 15. juni 1943 var den første transporten med 71 nordmenn, alle NN-fanger, ankommet leiren. I løpet av det neste året ble nesten 2500 NN-fanger registrert i Natzweiler, og da leiren ble evakuert, var hver femte fange NN-fange.

Forholdene i leiren var ytterst dårlige. Det tunge tvangsarbeidet, det anstrengende terrenget, kulde, utilstrekkelige klær, lite mat, sykdom og manglende medisinsk hjelp førte til mangedobling av dødsraten. I tillegg var brutale overgrep, mishandlinger og angrep fra hunder viktige årsaker til at mange fanger døde. At leiren og steinbruddet var anlagt med stor høydeforskjell, forsterket anstrengelsene for fangene, de måtte i praksis gå i trapper hele tiden. I tillegg medførte denne konstruksjonen at leiren lett kunne overvåkes og at fangene hadde følelsen av å bli sett uansett hvor de beveget seg.

Livet i leiren ble dominert av appelloppmøter og tvangsarbeid. Bortsett fra det sentrale steinbruddet var de andre arbeidskommandoene fordelt på byggearbeider, oppgaver for SS eller driften av leiren, åkerarbeid og arbeid med bygging av en potetkjeller. Potetkjeller-kommandoen var et sted med særlig lidelse for NN-fanger. Arbeidet med å bygge denne 70 meter lange kjelleren i fjellet nær leirens inngangsport startet i slutten av juni 1943, og strakte seg over ett år. Franske NN-fanger ble kommandert til å utføre arbeidet, og de ble utsatt for særlig sadistisk behandling. Overlevende og vitner kunne fortelle at SS-kommandosjefen ved flere tilfeller hetset hunden sin til å angripe fangene, som fikk alvorlige skader. Det er heller ikke kjent om kjellerbyggingen hadde noen annen hensikt enn å terrorisere fangene. Den ferdige kjelleren ble aldri tatt i bruk som potetkjeller, og takkonstruksjonene var for svake til at kjelleren kunne være tenkt som luftvernskjeller.

Tvangsarbeidet i det beryktede steinbruddet pågikk til hovedleiren ble evakuert i september 1944. Fra starten av 1943 spilte imidlertid militær rustning og luftfartaktiviteter en større rolle for tvangsarbeidet i leiren. Et lokalt firma etablerte et verksted med 14 brakker for å drive reparasjonsarbeider for flymotorer for Junkers Flugzeug- und Motorenwerke AG. Om lag 1000 fanger måtte yte tvangsarbeid i dette verkstedet.

Straffemetodene som fangene kunne utsettes for strakte seg fra skriveforbud, matnekt, overføring til straffekompani og offentlig pryl på appellplassen til innlevering i straffebunkeren og dødsstraff.

I en bunker med 20 celler, plassert rett overfor krematoriet, kunne opptil 25 fanger plasseres i cellebur som var så trange at de måtte stå hele tiden. Burene var 1,30 meter høye og hadde et volum på en halv kubikkmeter. Ofte ble også to fanger plassert i samme bur mens de ventet på å bli henrettet. Denne straffebunkeren har bidratt til å gi Natzweiler ryktet som en spesielt brutal leir, og bunkeren har muligens sammenheng med leirens oppgave som NN-leir.

Leiren hadde i 1941–1942 kun en provisorisk legestasjon i brakke 5, men høsten 1942 ble sykebehandlingen utvidet til et sykerevir som rommet en halv brakke. Sykereviret fikk etter hvert stadig mer plass og rommet i september 1944 seks brakker, offisielt fordelt på oppgaver som kirurgi, allmennmedisin, tuberkulose og tyfus. I realiteten var den medisinske hjelpen særdeles mangelfull. Noen av fangene som var utdannet leger ble innsatt som slike i sykereviret, deriblant nordmannen Leif Poulson, men mangelen på medisinsk utstyr og medisiner gjorde at de fleste fangene ikke fikk den medisinske hjelpen de trengte. Sykdom var en utbredt dødsårsak.

Natzweiler ble også benyttet til medisinske forsøk og andre eksperimenter som ledd i nazistenes såkalte raseforskning. Blant annet ble 86 jøder drept i gasskammeret i Natzweiler i august 1943 som ledd i innsamlingen av skjeletter til den anatomiske samlingen til riksuniversitetet Strasbourg. Videre ble det utført eksperimenter med ulike giftgasser, bakterier og virus, særlig med flekkfeber og tyfus. Konsekvensene for de misbrukte fangene var som oftest dødelige. Eksperimentene med en vaksine mot flekkfeber førte i april–mai 1944 til at viruset spredte seg i hele leiren og førte til massedød.

Massemord pågikk i Natzweiler alene gjennom det harde tvangsarbeidet, den utilstrekkelige ernæringen og den brutale omgangen med fangene. I 1942 startet dessuten den systematiske bruken av henrettelser som straff, både for fanger i leiren og for fanger som ble brakt spesielt til leiren for å henrettes der. Henrettelser ble tidvis også utført med giftinjeksjoner. I tillegg ble fanger drept i gasskammeret.

Nyheten om de alliertes innmarsj i Frankrike sommeren 1944 spredte seg også til leiren. SS fryktet at lokale og regionale motstandsgrupper kunne komme til å angripe leiren, noe som fangene på sin side håpet på. Tyske og franske kommunister og Charles de Gaulle-tilhengere blant fangene hadde etablert en liten motstandsgruppe i leiren. Gruppen hadde kontakt med lokale medlemmer av Resistance; den franske motstandsbevegelsen under ledelse av Charles de Gaulle.

SS-ledelsen i leiren satte i gang ytterlige sikkerhetsarbeid med å grave grøfter rundt leiren og etablerte nye maskingevær-poster. På samme tid arbeidet det lokale Gestapo på høygir for å knekke lokale og regionale motstandsgrupper. Da evakueringen av leiren startet i begynnelsen av september 1944, var stemningen svært spent. SS fryktet opprør og aksjoner, fangene fryktet å bli skutt. De første evakueringstransportene gikk til konsentrasjonsleiren Dachau ved München, andre fanger ble evakuert til ulike uteleire. De første amerikanere fra den 6. armé ankom Natzweiler 23. november 1944, men mange av uteleirene måtte vente betraktelig lenger på å bli befridd.

Både i Vest-Tyskland og i Frankrike ble det ført rettssaker for forbrytelser begått i Natzweiler. Allerede i 1945 førte franskmennene rettsprosesser mot de ansvarlige for de 86 jødene som ble drept i gasskammeret i august 1943, flere steder i Vest-Tyskland ble det i første halvdel av 1950-tallet ført saker mot SS-personale fra Natzweiler og noen av uteleirene. En av de tidligere kommandantene, Josef Kramer, ble dømt til døden i november 1945, men det var på grunn av hans senere karriere som kommandant i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen – han ble aldri dømt for sine handlinger i Natzweiler.

Gjennomgående er resultatet av det rettslige oppgjøret kjennetegnet av lite rettferdighet for ofrene: Kun et fåtalls personer ble straffeforfulgt, få av dem ble dømt, de som ble dømt, fikk milde straffer og ble dessuten sluppet raskt fri.

I 1964 ble Block 1 (fangebrakke 1) omgjort til museum. I 1976 og i 1979 tente nynazister på bygget. Begge gangene ble bygget gjenoppbygget.

I 2005 ble et helt nytt museumsbygg, med beliggenhet utenfor det opprinnelige leirområdet, og viet Europas motstandskjempere, åpnet. På 2000 kvadratmeter fortelles historien om europeiske motstandsbevegelser mot naziregimet og tysk okkupasjon.

• Nacht und Nebel-fanger
• konsentrasjonsleir
• andre verdenskrig

• Natzweiler-museet

• Bratteli, Trygve: Fange i natt og tåke, Oslo 1980
• Ottesen, Kristian: Natt og tåke. Historien om Natzweiler-fangene, Aschehoug 1989, ISBN 82-03-16108-1
• Steegmann, Robert: Natzweiler – Stammlager, i Der Ort des Terrors, bind 6, München 2007
• Steegmann, Robert: Das KL Natzweiler-Struthof: Geschichte eines Konzentrationslagers im annektierten Elsass 1941-1945. Strasbourg, 2005