Ettersom motstandsaktivitetene i de tysk-okkuperte landene tiltok i styrke i løpet av 1941, diskuterte Hitler og hans stab ulike reaksjonsmåter, ikke bare mot motstandsfolkene. De diskuterte også hvordan de best kunne skremme folk flest fra å involvere seg i motstandsarbeid. Utover høsten 1941 var oppfatningen av motstandsaktivitet stort sett burde straffes med døden. For at straffen skulle virke ekstra skremmende og avskrekkende, bestemte ledelsen i Berlin at de pårørende ikke skulle informeres om hva som hadde skjedd. Uvitenheten ville styrke angsten og virke ekstra avskrekkende på andre, var nazistenes oppfatning. Slik skulle tiltaket bidra til å redusere og svekke motstandsbevegelsene i de tysk-okkuperte landene. De fangene som ikke ble henrettet umiddelbart, skulle sendes til konsentrasjonsleire i Tyskland og «forsvinne».
7. desember 1941 ga Adolf Hitler ordre om at politiske motstandsfolk i de okkuperte landene skulle overføres til Tyskland «i natt og tåke», det vil si i fullstendig isolasjon. Ordren ble formalisert i det såkalte Nacht-und-Nebel-Erlass («natt og tåke-lovfestningen») som ble undertegnet av Wilhelm Keitel, sjefen for Wehrmachts overkommando, samme dag. I lovfestningen het det:
«Det er Førerens veloverveide vilje at gjerningspersoner som angriper Riket eller okkupasjonsmakten i de okkuperte områdene skal møtes med andre tiltak enn før. Føreren mener: Ved slike forbrytelser blir frihetsstraff, også livslange tukthusstraff, betraktet som tegn på svakhet. En virksom og varig avskrekking kan kun oppnås ved dødsstraff eller gjennom tiltak som overlater de pårørende og den øvrige befolkningen i fullstendig uvisse om gjerningspersonenes skjebne. Derfor skal de overføres til Tyskland.» (Originaltekst, Staatsarchiv Nürnberg)
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.